--------------------------------------------------------------------------------

Kjære Kjære Anne

Hvor du er nå  - hva du føler og opplever - vet jeg hva er.
Har vært gjennom det i mange år.
Det er derfor jeg ofte bruker sterke ord.
Det er så vondt at det også hjelper lite om noen forstår deg
Jeg forstår deg - men jeg vet også at min forståelse hjelper lite.
Men jeg håper det kan varme bitte litt - gi litt håp!
.
Vi vil så godt for barna våre -
vi vil det beste.
Vi ville fremfor alt gitt dem en "oppegående" mor eller far.

Takk for at du deler disse tingene.  Det finnes tusener som ikke
orker og snakke om det.

Det kjennes så håpløst når vi må kjempe mot ydmykende lover og et
enda verre byråkrati og politikere som mener at på grunn av at vi har vært dumme og  uansvarlige eller uheldige, så er det naturlig og rimelig
at vi går gjennom disse drepende og ydmykende gjeldsordningene..

For å forlenge pinen og følelsen av å være mislykket,
så har de noe de kaller "etterperiode"
Dette står i en vanvittig kontrast til Stortingsrepresentanes egen
"etterperiode"
Er det rart at vi kjenner oss marginalisert, segregert, satt utenfor den
legetime sosiale orden

Normalt er årsaken til at samfunnet ikke kan hjelpe "budsjetter"

Men her er det kun snakk om straff og ydmykelse.
Og at noen ikke skal bli "støtt" - noen som selv med åpne øyne
har tatt en ansvar og gitt kreditt eller noe.

Det finnes konstruktive løsninger som vil koste langt mindre
enn dette med gjeldsordning.
Som vil gi skyldnerne et verdig liv..
Hjelpe til til å ta ansvar for seg selv
Som også vil gi kreditorene mer...
Og ikke minst frigjøre ressurser i samfunnet.

Men likevel tviholder de på barbariske lover og regler.

Nå så jeg i Aftenbladet i går at Dørum skulle til Sauda
for å besøke den etterlatte der. Det synes jeg var både riktig
og flott.

Jeg skulle ønske de besøkte dem som drepes sakte -
først psykisk - så fysisk..
så familiene - barna..
Dem som drives inn i oppløsning av lover fra helvete.
Og dette å se barna lide..
frykten for at de vil skades psyksisk etc..

Her er tusener av tragedier verre enn Sauda.
Men politikerne og byråkrater vil ikke høre en gang.
Når vi klager får vi en følelse av at vi er "hår i suppa"

Hvorfor setter de oss ikke heller i fengsel?
Mange har sagt meg at de langt heller ville hatt 5 års fengsel -
eller offentlig pisking.  Det har også jeg ønsket meg.
Mange ganger..

I nattens ensomhet har jeg sett meg selv på Sandnes -
byråkratene og politikerne får sine ønsker oppfylt.
Jeg piskes.  Jeg ville gladelig ha valgt det.

Og etter det er straffen over - og jeg er fri.

Når alt dette er sagt, så må vi prøve å innse begrensningene
som er der. Dette å forsøke å forandre på ting vi ikke har
kontroll over - forandre andre.  Det å forsøke på og prøve på
umulige ting gjør bare smerten verre.  Dette har jeg også forsøkt å
forklare og lære min barn.

Ofte er heller ikke ting som gale som de føles. Men vi klarer
ikke handle rasjonelt.  Ikke uten hjelp i alle fall.

Da gis vi gjerne en ny drepende skyllebøtte: "Så dumt du tenker,
hvorfor gjør du ikke, hvorfor tenker du ikke."

Til helvete med disse "besserwissere" -

Dette å føle seg kritisert, nedverdighet, ydmykhet og foraktet
er den mest destruktive kraft. Den dreper. Bakstavelig.
 Men ikke med kuler og krutt.  Men med ord og holdninger. Salige er
de som drepes men et skudd
 
Det er disse kreftene lovverket slipper løs og legitimerer.

Det er ikke lett å klare dette hvis du er helt alene.  Det å ha
noen rundt som  hvor en føler seg 100% akseptert, verdsatt
og hørt på er den største styrke et menneske kan ha.
 
Men kjære deg, vi må ikke hate igjen.  Vi må ikke søke hevn.
Det gjør smerten verre.  Vi må respektere dem vi opplever
som samfunnets bødler. Bl.a. Gandhi lærte oss det. Toltoj også.
 
Husk at de som "dreper" oss også fanget i sin verden  -

En kjent bok sier: "Hele verden liggger i det onde"  Den samme
bok snakker også om lys og håp.

Kanskje det du gjennomlever, også en dag vil tjene en større
hensikt? En dag kan du være ute av dette, og du vil se det
på avstand og du vil kunne trøste og løfte andre døende?
 
Du er en løve!  Du kjemper så tappert.  Jeg vil aldri gi opp - jeg vil kjempe
ved din side så lenge jeg orker. Men også mine krefter er begrenset.

Jeg vet at i en situasjon som dette kan dette være tomme ord..

Håper likevel at mine ord kan gi litt lindring - og du
kan ringe oss når du vil.  Både jeg og Annie forstår.

En hilsen med smerte og håp
Tore

En time senere:

Kjære Anne
En liten ekstra kommentar  -
Ingeborg skriver at hun føler seg så motarbeidet.
Og det er vel hovedsakelig fra byråkratiet?

Da vil jeg si at det lovene, lovenes faktiske innhold, men også språkbruk og holdninger som kommer til syne,  som legitimerer og rettferdiggjør byråkratiets handlinger, holdninger og språk.

Lovene og signalene fra politkerne er med å skape holdningene.

Og de signalene som sendes ut er stort sett at "vanlig godtfolk  ikke må bli støtt - hvorfor skal ikke hun måtte betale sin gjeld, når jeg må"

Da Rasehygieneloven ble vedtatt i 1934 ble uttrykk som dette brukt endog i offisielle dokumenter:  "Rense ut ugresset"   Helseminister Karl Evang snakket om de "biologisk mindreverdige".   Statrsråd Grethe Berget i 1992 sa dette:
"Mange av gjeldsofrene er rotehuer, og vi må ikke vedta lover som støter vanlig godtfolk"

Ugress   (1934)   (Bondepartiets saksordfører i Stortinget)
Biologisk mindreverdige  (1970     Helseminister  (Karl Evang)
Rotehuer   (1992)   Barne og familieminister (Grethe Berget)

Slik føler vi ofte at holdningene mot oss er. Og det er best vi "steker i eget fett" og lærer av det eller forsvinner.

Nå må vi ikke falle i et hull av fortvilelse - "ingen forstår."

Nei det er forbannet få som forstår.

Men vi må ha kjempe mot denne urettferdigheten med håp - håp om at det gode er sterkere enn det onde.

Vissheten om at vil alle har en tilbøyelighet til det onde og det gode.

Vi vil velge det gode.  Håpet.  Og støtte hverandre så godt vi kan.

Men til tider vil vi skrike vår nød, i klare ord, fortelle hvordan det er .
Slik Ingeborg gjorde   Vi har lov. Og det er nødvendig.

Takk.  Skulle ønske de tusener eller kanskje titusener som er i samme situasjon kunne ha lest GOA's mailer?  Og byråkratiet og de pårørende som også gjerne ikke forstår.  Det er ikke lett å forklare.

Hjertelig hilsen

Tore