Psykolog Jens E. Skår er blitt anmeldt av fylkeslegen for ulovlig bruk av tvang i forbindelse med terapi overfor autister.  (Frikjent  20.2.2004 http://aftenbladet.no/nyheter/lokalt/article.jhtml?articleID=190769)

Det har vært en debatt i Stavanger Aftenblad.  Flere foreldre har i intervjuer forsvart Jens E. Skår og fortalt om sine positive erfaringer med atferdsterapi.  Flere har også i avisen  forsvart Skår.  Blant annet professor/psykolog Arild Karlsen og Bente Svihus.  Undertegnede har hatt kritiske spørsmål.  Arild Karlsen hevder at det ikke finnes reelle alternativer, bare løselige luftslott og fantasier om kjærlighetens makt, "dop" og annet tøv.  Dette forsøker jeg å imotegå i dennne artikkelen som jeg har sendt Stavanger Aftenblad - (internettutgaven er litt revidert og utvidet og tillagt linker).  Arild Karlsen er psykolog og ass. professor.  Han har vært i uvær før, og ble landskjent da han forsvarte (http://home.no.net/gladmann/goon.htm) Arnold Juklerød. Dette er en kamp jeg gjerne skulle stått sammen med Karlsen i.  Han har kjempet mot overgrep. Tusen takk!  Men når det gjelder atferdsterapien, er jeg uenig. Jeg kan heller ikke se at deres praksis av atferdsterapi er en nødvendig følge av en mekanistisk verdensforståelse.

Professor Willy Thore Mørk skriver i Dagbladet 10.6.03: Når metodene er kontroversielle samles utøverne i en kultur som lukkes for dialog med kritikerne.  Man mister evnen til å reflektere over metodens sosiale gyldighet og ender i et nærsynt forsvar for metodens antatte effektivitet.

I leserbrev den 6. april har jeg en følelse av at Arild Karlsen og Bente Svihus harselerer en smule med at jeg hevder at det skal finnes alternativer til atferdsterapien når det gjelder behandling av autister. Og de får det til å se ut som at jeg og andre skeptikere tror at ubetinget kjærlighet eller neddoping (e.l) er alternativer. Dette mener jeg ikke. Det skal mer til en bare kjærlighet... mye mer. Og ned-dobing er så absolutt ingen løsning - tvert i mot  (Da må situasjonen være mer ekstrem - enn det jeg har erfaringsgrunnlag til å forstå...)

Det er en vanskelig diskusjon å føre i avisen bl.a. fordi vi diskuterer minst 5 ting.

1. Bruk av tvang og forholdet til norsk lov.  (Det er vel dette som er fylkeslegens anliggende og ansvar?)
2. Behaviorisme og atferdsterapi generelt
3. Atferdsterapi spesielt i forbindelse med autister.
4. Praksis her i distriktet
5. Hva er et betre liv. Hva er framgang?  Hvor vil vi?

Når det gjelder punkt 5,  er dette veldig relevant. Behavioristene er opptatt med atferd som kan måles som, for eksempel antall dunk av hodet mot bordet.  Men begreper som selvfølelse, autonomi, tilhørighet ikke er relevante, slik jeg forstår Skinner. 

Atferdsterapien til Skår og Karlsen forstår jeg bygger på B.F. Skinners psykologi, eller skal jeg heller kalle det atferdsvitenskap? Jeg måtte i påsken blåse støvet av Skinners bøker: "Beyond Freedon and Dignity" og  "Walden Two". Skinner tror ikke psyke eller sjelsliv er noe nyttig begrep, og følgelig vil vel neppe psykolog være noen særlig presis yrkestittel? Arild Karlsen sier at han er en radikal behaviorist. Skår kaller seg også behaviorist. Skinner snakket til å begynne med helst om "behavior engineering" - altså han ser på det de bedriver som en slags ingeniørkunst. Men de gikk senere over til mer å bruke ordet "behavior modification" eller på norsk atferdsmodifikasjon - som vel også sier det samme.

Skinner ser på  mennesket som en komplisert maskin eller urverk. Vi har en gitt arv eller genmasse og vår atferd bestemmes deretter av de stimuli vi får. Det kaller de forsterkninger, og disse kan være av positiv eller negativ karakter. Atferdsingeniørens oppgave er da å finne og bruke stimuli, forsterkere, som justerer atferden. Skru litt der, og løse litt der, slik jeg oppfatter det. Og det skal kunne måles, vitenskapelig. Statistikker og skjemaer føres og studeres i lange baner. 

Å snakke om menneskets frihet, ansvar og verdi gir i en slik sammenheng ikke noen mening, synes Skinner å slå fast. Ansvaret ligger på omgivelsene og også på atferdsingeniørene hvor de kommer inn. I sin bok Walden Two drømmer han om det gode liv og den gode verden som styres av disse vitenskapelige spesialister i menneskelig atferd. Skinner snakker også med stolthet om atferdsteknologi. Samtidig så pulveriserer han også begreper som ansvar og verdighet, menneskelig frihet og autonomi.  Mennesket er ikke og kan ikke stilles til ansvar, da det ikke er fritt. Det er et produkt av av de ytre betingelser. Han benekter også vårt behov for tilhørighet.  Våre behov for tilhørighet er skapt av miljøet rundt oss.

Atferdsterapeutenes terapi overfor autister bygger på behaviorismen. Og jeg vil gå ut fra at det kan variere mye fra terapeut til terapeut hvilke redskaper, forsterkninger, de velger å bruke.

Siden Karlsen harselerer med mine diffuse og fantasifulle terapier, skal jeg konkret nevne noen jeg kjenner til:

1. Relasjonisme - psykolog Per Lorentzens forståelse. (To dager på seminar med Per Lorenzen ble et vendepunkt i min forståelse)
2. Choice Theory - William Glasser
3. Son-Rise - Barry Neal Kaufmann  -  så langt jeg vet har ingen større positiv erfaring med autister
4. Self-Determination Theory - Ed Deci

"Self Determination Theory" er egentlig ikke en metode, men en generell atferds- og motivasjonsteori på samme måten som behaviorismen. Men slik jeg ser den, er den en empirisk vitenskapelig begrunnelse for metodene 1 til 3. Deci begynte 40 år siden som behaviorist på samme universitet som Skinner. Men i sin forskning fant han at behaviorismen ikke var holdbar. Han er siden blitt en av behaviorismens sterkeste kritikere på et vitenskapelig grunnlag. Behaviorismen har jo også mange motstandere på filosofisk og religiøst grunnlag. Når det gjelder "relasjonismen" - som jeg har valgt å kalle Lorentzens forståelse, springer denne ut fra hans egen erfaring etter å ha fått en datter som var døv og blind - i tillegg var hun autist.

Også når det gjelder "Son-Rise" har denne forståelsen sitt utspring fra en "autistisk virkelighet".

I terapien bygget på Choice Theory (Realitetsterapi) må en avlede en terapi for autister av Glassers mer generelle tanker . Men alle disse 4 alternativene samstemmer, etter min mening Og det er ganske tankevekkende, da de i utgangspunktet ikke kjente til hverandre, og kom til det jeg oppfatter som samme resultater fra helt forskjellige innfallsvinkler. Indre motivasjon er for disse sentrale begreper, i motsetning til behaviorismens ytre motivasjon.

Ikke i noen av disse terapiene brukes medikamenter, så langt jeg vet.  Glasser hevder at han i sin livslange praksis som psykiater aldri har foreskrevet nevroleptika eller andre atferdsendrende medikamenter. Men jeg vet at noen terapeuter har en litt annen praksis, selv om de i utgangspunktet tenker likt.

Nå spør Siri Smedsvig i et leserinnlegg om det er alternativer i bruk her i distriktet. Det vet jeg ikke. Det er ikke mitt arbeidsområde. Men det kan finnes andre og lignende metoder i bruk?

Etter min kjennskap  ser det likevel ut som vi her i distriktet er i et terapeutisk vakuum når det gjelder alternative metoder eler pedagogikker..  I hvert fall etterlyser autismeforeningen og foreldre noe mer håndfast.  De "fortviles".   Derfor vinner behaviorismen  terreng. Mens fagfolkene utreder, spekulerer, og utreder, så har Skår en plan. Han går øyeblikkelig til handling og også viser andre hvordan ting kan gjøres.  Han vet hvor han er, hvor han vil, og han har et kart over hvordan vi skal komme dit. Dette gir struktur og trygghet både for terapeuter og foreldre. Og kan kanskje være bedre enn mange diffuse "tilfeldighetsmetoder" som blir brukt? 

Nå mener jeg  det er grunn til å  tro at behaviorismen er en foreldet vitenskapelig atferdsteori. De ser for meg ut å tro på en fullstendig lovmessighet (kausalitet) i menneskenes liv. Endog fysikken og kvantefysikken kommer nå til en annen erkjennelse. Vår egen verdenskjente kapasitet på denne fysikken, professor Kristoffer Gjøtterud, sier til Apollon: «Den klassiske fysikkens krav om årsaksbestemthet eller kausalitet og lokalitet har vist seg å være for snevre.» 

Arthur Koestler hevdet i  i begynnelsen av rundt om 1970 at som vitenskap var den 70 år etter sin tid. C.S Lewis hevdet at den betyr "menneskets død".  Selv ser Skinner den som et frelsesbudskap.  Problemene i verden skyldes at vi ikke har tatt atferd på alvor - vitenskapelig. Hvis atferdsteknokratene fikk frihet til å gjøre sin jobb, ville vi sett slutten på krig, elendighet, sult og vold.  Problemet er altså alle de som hyller frihet, verdighet og ansvar.  Han sier i "Beyond Freedom and Dignity"  at de som er opptatt med disse begreper er emosjonelt ustabilbe og umodne. Menneskelig autonomi og selvbestemmelse harselerer han mildt med.  Når jeg sier "mildt", så er det fordi at Skinner virker å være en meget høflig og dannet. Han ser heller ikke at mennesket har et behov for tilhørighet og kjærlighet.  Dette er sosialt betinget og kan læres og avlæres.  Et slikt utgangpunkt for å også terapeurtiske konsekvenser, noe som "Skår-saken"  trolig er et symptom på. 

Kommunistene i Russland bygget i utgangspunktet på Pavlov's tanker. De trodde at menneskene kunne formes og dannes på samme måte som Pavlovs stimulus-respons-psykologi ga grunn til å tro.  Pavlov var en av deres store guru'er.  De mislyktes.  (Dermed er vel neppe Pavlovs tanker motbevist - så enkelt er det ikke)

En tidligere behaviorist, som har undervist i metoden "land og strand" ,skriver til meg at hun tenker med skam på den tiden: "Er ikke stolt av det. Har en annen ideologisk forankring i dag".

Nå tror jeg at det mellom stimulus og respons er et rom. I dette rommet er vår frihet og evne til å velge vår respons. I vår respons ligger vår vokster og vår lykke.

Tore Lende
51667811

lende@lende.no

>Selv ser Skinner den som et frelsesbudskap.

Problemet med setningen over er at enkelte kunne tro Skinner hadde sagt noe så dumt.

>Problemene i verden skyldes at vi ikke har tatt atferd på alvor - vitenskapelig. Hvis atferdsteknokratene fikk frihet til å gjøre sin jobb, ville vi sett slutten på krig, elendighet, sult og vold. Problemet er altså alle de som hyller frihet, verdighet og ansvar.

Det ovenstående avsnittet er også helt tullete. Skinner skriver meget elegant, men slik du liksom gjengir ham blir det plumpt. Skinner mener at så lenge en atferdsteknologi blir forkastet forkaster vi muligens den eneste måten å løse våre problemer på.

Her kommer mine refleksjoner.

Men har står fast på at jeg farer med mye tøv.  Han mener at Skinner ikke ser på seg selv som noen verdensfrelser.  Nei, Skinner er en dannet akademisk mann.  Men forstår det slik at han mener at prinsippene i behaviorismen er veien til en bedre verden, og at når verdens folk og ledere forstår det vil vi i større grad kunne unngå urettferdighet, krig, vold og vonde ting.  Det er veien mot en bedre verden.  Det er ikke kritikk mot Skinner at han tror det.  Det skulle nesten bare mangle at han ikke tror så pass på sine tanker.  Han sier bl.a. på side 158 i BFS:
"We have the physical, biological and behavioral technologies needed to "save ourselves.......the application of science of behaviour to the design of culture is an ambitious proposal, often thought to utopian in pejorative sense."    (pejorative = nedlatende)
Jeg synes det er klart at Skinner her mener at dette ikke er helt vilt, eller utopisk.  Og han sier også på side 157: "What must be changed are the circumstances under which men make war".   Det er tydelig at han med atferdsingeniørene her sitter med nøklene.
På side 208 er han riktig optimistisk: "Both these processes of evolution may now accelerate because they are both subject to intentional design".  Her snakkes han om kulturen generelt.  Med "both" tenker han på det biologiske og kulturelle.

På side 165 .   Når det gjelder dette med emosjonell ustabilitet.  Skinner referrerer til de som er opptatt av begreper som menneskelig frihet og autonomi:  "There are signs of emotional instability in those who have been affected by the literature".

Det er mulig at jeg har trukket litt for voldsomme konklusjoner av dette.  Skal jeg gi Karlsen rett i at jeg har overdrevet en smule, litt tendensiøst kanskje?  La gå:  Du har kanskje rett, professor Karlsen. Jeg kan ha tøvet noe?  Men det er mikroskopisk lite!  :-) 

Boken:  "Fra normalisering til Empowerment"  Av  Ole Petter Askheim.   Anbefales