Sandnes, 11. februar 2002

Hei,
jeg kjenner godt til hva det er å være gjeldsorffer.   Dette å være i en presset økonomisk situasjon reduserer vår evne til å gjøre en god jobb. Det gjelder spesielt i det å være en slags leder, selger - i det hele jobber hvor en må ta initiativ og være kreativ.  Jeg må ærlig innrømme at hvis jeg i dag var sjef og skulle ansette noen i en ansvarlig stilling, så ville en vanskelig økonomi vært en stor minusfaktor. Jeg ville jo også vurdert riskoen for sykdom dramatisk høyere.  Forskning har vist at alt dette øker risikoen for all slags sykdom.

Jeg skriver ikke dette for å skremme og gjøre oss mismodige.  Det bare understreker behovet for å kjempe og å stå sammen.  Og vi må kjempe for ordninger som gir oss muligheter til å reise oss før vi skader og ødelegger oss selv og de som står oss nær.   (Dette burde også være en samfunnsprioritering - samfunnet taper trolig milliarder på de som ligger nede og ikke klarer å reise seg...)

Grunnen til at jeg skriver denne mailen, er at jeg fikk en telefon i går fra en desperat forholdsvis ung mann.  Han var ressurssterk - topp utdannelse. Ett av problemene var at det jo nesten ikke var vits i å tjene noe - da kreditorene tok alt og han anså det umulig å klare å komme seg ut av situasjonen - bl.a. at p.g.a. renter etc. på opptil 30% økte gjelden mye mer enn han noen gang kunne tjene. Han hadde studiegjeld etc.. dvs. brukt en stor del av livet på studier.  Skal ikke gjenta historien.

Ett av problemene var at  han ikke kunne få jobb.  Hans gjeldsproblemer var problemet.  Det ble regnet med at han vanskelig kunne yte maksimalt.

Nå er ikke det noe særlig problem for meg som har gått fra ledende jobb til "hjemmehjelp" i kommunen i lønnsklasse 18.   Men selv i det yrket, ser jeg at jeg begrenset.  Jeg plages psykisk av å være mislykket og ha sviktet min familie - jeg gråter alltid inne i meg.. Statistikken sier meg f.eks. at min psykiske smerte mangedobler risikoen for hjerteinfarkt og hjerneslag. (Det gjelder alle sykdommer)  Det er klart at jeg har/potensial til å ha ansvarlige og kreative jobber og lønn på både 3 og 400 000 kroner OG MER. Jeg vil ikke en gang søke -  jeg er redd at det psykisk skal stoppe opp for meg og at jeg skal svikte. Jeg kan ikke klare det på grunn av situasjonen.  Dessuten tar kreditorene alt likevel - og det inspirerer heller ikke.

Dette er en katastrofe for familien - og for samfunnet. Jeg skulle vært med å betalte trygder og levelige vilkår og gamle og syke. Jeg jobber bare 50% med lav lønn - klarer ikke mer.  Nå er det et lite under at jeg fremdeles er oppegående, at jeg lever og ikke er på institusjon eller uføretrygd. (56 år)  DET ER NOE Å VÆRE TAKKNEMLIG FOR  - og en kone som tjener rimelig bra - og en familie som har støttet.  Jeg er privilegert. Mange ligger døde og døende langs veien ... og ingen gjør noe. Det er så utrolig - absurd - at det er vanskelig å fatte.

Men dette med jobb og vanskelig økonomisk situasjon/gjeldsordning - har dere noen erfaringer/refleksjoner?

Han ringte meg, da han hadde søkt seg frem til oppgaven min på internett:  http://lende.no/livsrett     Han sa at nå ble den oppgaven sirkulert og diskutert av mange  i det akademiske miljø i Oslo.  Mange akademikere har problemer - p.g.a. lang utdannelse, skyhøye boligpriser. Flere har ringt meg og sagt at: "Denne oppgaven ga meg håp til  å leve - jeg hadde tenkt å avslutte det hele!"

Jeg har tatt noe av dette problemet opp med den nye sosialministeren; Ingjerd Schou.  Hun virker fornuftig med sans for realiteter.  En tidligere sosialminister gav meg et svar - som kanskje er det "vondeste" jeg har hørt. (Meltveit Kleppa)  -  hun trøstet meg med at de skulle ruste opp psykiatrien for milliarder og at psykiatrien skulle lappe de  psykiske problemer gjeldsoffer med familier ble påført.   Hun kan umulig ha trodd på det selv skrev - men bare å si det, opplevde jeg som et slag i ansiktet.

En skrev til meg: "Skulle bare ha ønsket at jeg på en eller annen måte uansett utfall av saken kunne ha fått muligheten til å fortalt min historie til hele Stortinget. De trenger denne innsikten så vel, lurer av og til på om de frykter denne viten og hvor lenge de akter å gjemme seg for det virkelige livet."

Ja, da Stortinget plutselig en dag oppdaget problemene til innvandrerene begynte de å kjempe. Her er det trolig et langt større problemområde med langt større konsekvensene?  Men i denne sammenhengen blir ingen drept av andre - de begår selvmord - eller at de dør langsomt av depresjon og stress.  (Noe jeg har mer dokumentert i oppgaven "livsrett)

Problemene våre egner seg ikke så godt for media som æresdrap og omskjæring  - de er ikke så spetakulære og synlige.   Dessuten er det liksom dette av vi selv er skyld i vår egen ulykke. Forhenværende statsråd Grete Berget snakket om "rotekopper"  - som ikke fortjente annet enn å "steke i eget fett". Og at vi ikke måtte lage lover som virket støtende på alminnelig godtfolk. (Hun ville neppe uttrykt seg slik i dag?)

Jeg synes det burde opprettes en komite som vurderte fordeler og ulemper ved en lov som gir alminnelige folk mulighet til å gå konkurs - på linje med firmaer og institusjoner. (Bl.a. mange (alle?) stater i USA har det)  Jeg tror de vil se at det nesten utelukkende ville være fordeler, og store gevinster for samfunnet?   De eneste som ville tape på det var kredittinstitusjonene som ikke kunne hove inn så mye på renter og inkassoprovisjoner.  Men mest av alt, ville de kanskje låne ut mindre - de ville måtte vurdere bruk av forbrukslån og kjøpekort strengere. Dette ville ha store samfunnsmessige trivselsgevinster.

Jeg kan ikke se fæle konsekvenser og problemer med å la folk gå konkurs. Det er mye verre, ofte, at firmaer går konkurs.  De spekulerer gjerne også i det.  Og mange klarer å bygge seg opp store personlige formuer.   De negative konsekvensene er mye større når det gjelder firmaer.  Men det er klart, på tross av negative konsekvenser, så ville samfunnet gått under om det ikke gikk an å gå konkurs. Investeringer ville tørke inn, og ressurssterke folk ville bli gjeldsorffer.  Det ville ikke bli mye verdiskapning.  De samme logikker gjelder privatpersoner.  Bare de kan ikke legge seg opp noen formue.  (Storinvestoren Terje Mikalsen har interessante refleksjoner på det: http://lende.no/terjemikalsen)

Se også: http://lende.no/ansikt

SKATTER OG FRADRAG OG GJELDSRENTER
Det ville ført til stor sosial utjevning om "fattige" kunne slippe inntektsskatt + at det mulighet til fradrag av gjeldsrenter i sin helhet.  Det ville mange flere kunne komme ut av uføret med egeninnsats  - og selvrespekten ville styrkes.

Jeg husker for 4-6 år siden i møte med lensmannskontoret da jeg søkte om gjeldsordning. Saksbehandleren satt fremfor meg med tårevåte øyne. "De store svindlere, som svindler bevisst får vi ikke tatt, men de små som av forskjellige grunner bare mislykkes og roter ting til med de beste hensikter, tar vi. Det er så dødelig urettferdig."

Men det er neppe noen stor ulempe -  annet enn for dem som hausser opp en lånesteminng - og skor seg på andres ulykke?

Kjære gjeldsoffer, studer menneskerettighetene.  (www.lende.no/menneskerett).   I samfunnet finnes det lover og regler som er våre forpliktelser for samfunnet. Men det er også "menneskeretter" som er samfunnets forpliktelser overfor sine borgere.   Disse er overordnet norske lover. Vi bør vite det: Ikke for å utarme samfunnet, men for å kunne stå oppreist å bygge et godt og rettferdig samfunnet.
Noen vil føle denne oppfordringen som et slag i ansiktet og tenke:  "Du bør vite at vi ikke har noen ressurser til å kjempe!"

Det er ikke noe annet enn humanitær og samfunnsøkonomisk katastrofe at så mange mennesker - også ressurssterke - går til grunne. Og de ødelegger ikke bare seg selv. Jeg tror min far døde en for tidlig død på den smerte min situasjon påførte han.  Tannlegen kan fortelle om mange som ikke har råd å gå til tannlege, og langsomt brytes tenner ned. Det er en vanskelig og ydmykende situasjon.  De fleste klarer kanskje å fixe "fasaden" - men tannhelse er mer enn det.

Ressurssterke personer roter det til for seg.  Selv statsråder.  Noen  henger ikke med. Se bare på den nydelige og herlige ministeren de har i Sverige: Mona Sahlin.  (Statsminister Person beskytter henne  og gir en omsorg og tillit og kaller det en "personlig tragedie" -" vær så snill og ikke døm henne!")   Skulle ønske at noen ville forsvare oss og gi oss verdighet og respekt.

Ha en fin dag.

En hjertelig hilsen
Tore Lende
www.lende.no
Sandnes
51667811

E-POST
 

Utvalg for menneskeretter i hver kommune