Tanker fra sykesengen 
Min opplevelse av å få en helt uventet kreftdiagnose
 

Mobil:  412 61 537  Telefon  51667811   lende@lende.no

10. desember 2006:  I dette halve året etter diagnosen har jeg kjempet en hard kamp med tøffe cellekurerer. Og noen ganger har jeg  ønsket meg døden. Livsgnisten er ofte likevel sterk.  Jeg har underveis skrevet noe små refleksjoner, andakter, som du kanskje vil ha glede av?  www.lende.no/andakt

Klokken 4 om morgenen, torsdag 29. juni 2006 kom en beskjed som lyn fra klar himmel. 2. juli var jeg 61     år og jeg følte meg på "livshøyden". Jeg var innlagt på sykehuset til en enkel undersøkelse - trodde jeg og familien:   ”Du er livstruende syk, du må ringe familien, vi må operere straks.”  Ingen hørte telefonen, og jeg sendte tekstmeldinger som de fikk om morgenen, mens jeg lå på operasjonsbordet.  Diagnosen var sprukken trykktarm med kreftspredning til lunge og lever.

Nå er det godt og vel 3 uker siden. Jeg. Uhelbredelig syk. Siden da har mye i livet blitt annerledes.  Blant annet en stor operasjon som fremdeles smerter og tærer på kreftene. Cellegift kan hindre prosessen,  tror legene. 

Det er mange tanker og jeg vil her prøve å samle litt.  Vaklende, delvis spørrende – men samtidig i trygghet, tro, forventning og glede. 

I et svært kritisk øyeblikk da jeg fikk den fatale beskjed, passerte livet revy.  Status ble på en måte oppgjort og nå opplever jeg et nytt liv og tar "hver dag" som en bonus og gleder meg i dagen. 

Å leve godt, å leve rett og å leve fullt og helt er noe av det sentrale jeg tenker på nå.

Det handler om kjærlighet fra og til Gud, til familien til venner og til verden.  Det handler om at Guds rike som er her, må komme i sterkere grad og det handler litt om det fullkomne Guds rike vi en dag skal forflyttes til. Men Jesus snakker om at vi aldri skal dø – bare gå over til en ny virkelighet.  Men jeg undrer meg over hvordan det blir?   Fokus er likevel på livet i dag! 

Denne virkeliggjørelse av Guds rike her og nå ønsker jeg skal være en del av i mitt bonusliv – kort eller langt.  Hver dag ønsker jeg skal være  en gledelig og nådefull gave. 

Guds nåde – Jesu kors – en aldeles ubetinget nåde - at vi er Guds barn er overveldende i sin nærhet og nyskapende kraft. Jesu oppstandelse og oppstandelseskraften som vi har fått del i og som virker i våre dødelige kropper oppleves også som reell.  Det er skaperkraften – Guds ubegrensede skapende kjærlighet.  Lengselen til og bønnene om å få en dypere erfaringsskjennskap til korset og oppstandelsen er brennende og nesten altoppslukende.  Bare i korsets perspektiv og realitet kan vi leve rett. 

Med det største engasjement uttrykker Paulus at han ikke vil vite om noe annet enn Jesu død og kors – det hele er så grenseløst ubegripelig tilstrekkelig og endelig.  Det var det endelige og totale oppgjør med synd, dom, skyld og urettferdighet og vi som mennesker er frikjent, samfunnet med Gud er gjenopprettet, fordømmelse og skyld er tatt bort.    Men Paulus føyer til at denne erkjennelsens konsekvens og logikk er:  Tro virksom ved kjærlighet. Jeg forstår det slik at vi ved våre liv skal være med å skape fred og rettferdighet i en ond verden. Det skal vi ikke gjøre etter denne verdens ”makt-over-prinsipper”.  Men ved en total motsatt logikk og lovmessighet.  (/www.lende.no/naade) 

Det er med andre ord forutsetning for og begynnelsen til et annet liv med fornyebde verdier. Konsekvensen er et NYTT og ANNERLEDES LIV.  Ofte kalt: Omvendelse.  Det er snakk om å vende om fra det Gudsordet kaller for døde gjerninger – lovens gjerninger.   

Individuelt lykkejag, maksimal livsrealisering, er ikke lenger sentrale mål - og var det trolig ikke?  Vårt liv går over i en guddommelig nærværende realitet hvor ting henger sammen.  Vi kommer i et ansvarlig forhold til Gud og våre med medmennesker.  Den guddommelige nåde vi har mottatt skal leves ut i verden. Vi er i verden,  men ikke lenger av verden. Livet "henger i en tynn tråd" 

Dåpen skiller oss fra denne verden og denne verdens ånd.   Vi rett og slett dør til denne verdens ondskap og himmelens eller Gudsrikets lover og prinsipper blir vår rettesnor og livskraft.. Bibelen snakker om et nytt liv i Kristus vår Herre.  Realiteten i dette oppleves sterkere. 

Peter sier  (1.Pet 2.9)  ”Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap og hellig folk for at dere skal forkynne hans dyder om kalte det fra mørke til sitt underfulle lys.”  Jeg leser det slik at hensikten er at vi som Guds barn nå skal være et utrykk av Guds vesen ved vår livsstil og holdninger.  Vår oppgave i verden å leve til Guds pris og ære. 

Når Jesus, før han forlater jorden gir oppfordringen til ”å gjøre alle folkeslag til hans lærlinger eller etterfølgere” så forbindes det med å ”lære dem (ved eksempel)  å holde alt jeg har befalt dere” 

Nå er det rimelig tydelig at evangeliene og de apostoliske skrifter stort sett knytter læring til det å være forbilde.   Jesu underviste med ord, men mest ved å være det han forkynte. Uten at han var budskapet inkarnert, ville ikke ordene hatt noen vekt. Det hadde vært tomme teorier. Og han ville vært en glemt historisk person.   

Det var aldri snakk læring løsrevet fra praksis. Det skjedde i ”real life” situasjoner. Derfor vil taler som redskap komme til kort.   Som mer modne kristne skulle vi således være veiledere, eksempler og forbilleder.  Som en fagmester viser en læring hvordan ting skal gjøres.  Det er det som er en leder – også et forbilde i ydmyk underordning og respekt.  En leder er en som gir sine medmennesker guddommelig verdi.  En bibellærer er heller ikke en som lærer folk bibelvers og store sammenhenger – men en som lever et liv og forklarer dette med den åpenbaring vi har fått i Ordet.  Undervisning uten forankring i livet er altså trolig forholdsvis meningsløst?

Jesus sa for eksempel en god del om lederskap, tjenerskap – og om autoritet. Jeg er opptatt av dette nå  - .  Jesus snakket om denne verdens autoritære lederskapsmodeller og om at Gudsrikets ledere ikke skulle utøve makt over folk, men være dets tjenere.  Han snur tingene radikalt opp-ned.  Han bryter ned grensene mellom de ledede og lederne – mellom lek og lærd. Det snakkes klart om at de svake er viktigst, det mektige som er svakt, det store som er lite. Vi er alle gjort til prester.  Vi stiller alle på samme autoritetsnivå og ingen posisjon er over en annen.   

Å modellere lederskap eller rettere sagt et tjenerskap er således en avgjørende del av den oppgave vi har fått som kristne i verden.  

Når vi leser Det nye testamentet kan vi vanskelig unngå å bli slått av når det snakkes om læren – det handler om praktisk livsstil. Det handler om omsorg, trofasthet, kjærlighet, vennskap, gjestfrihet, vennlighet, ydmykhet, nøysomhet, selvkontroll, underordning, lyttende og respektfulle holdninger, om ansvarlighet og ansvarlighet for hverandre og spesielt i det som kalles menigheten. Menigheten var vel i utgangspunktet ikke institusjonell, men det var det vi i dag kan kalle løse venneflokker?. Bør vi søke å finne tilbake til begynnelsen? I alle fall, vi kan i liten og svært begrenset grad være et uttrykk av Gud individuelt, det må skje i en sammenheng med andre – alt annet synes meningsløst.  Kirkens enhet er et hovedbudskap i NT – det er vår innbyrdes kjærlighet som skal vitne om sannheten.   

Menigheten er Jesu etterfølgere som kommer sammen og holder sammen.  Her åpenbares Guds overnaturlige kraft på mange forskjellige måter. 

Jeg famler med å få uttrykt mine tanker – det kjennes så viktig for meg å etterlate dette til mine venner og familie. Ting har forandret seg på 2000 år og begreper har fått nye innhold,

Og vi leser Jesu og apostlenes lære med dagens modeller i tankene.  Og det blir så feil? 

Vårt hjem ønsker  jeg  fremover være åpent.. Jeg ønsker at kjente og ukjente venner skal komme innom.  Vi skal støtte og oppmuntre hverandre både rent menneskelig og guddommelig.  Vi skal spise og drikke - være glade, inklusiv masse humor  - og også sørge med hverandre og søke Gud i bønn. (Jeg er oppmerksom på at cellekurer og sykdom kan slå meg/oss ut) 

Da det er viktig å holde et fokus på Jesu død og oppstandelse, vil vi også ofte feire - bryte brødet  (nadverd) i forbindelse med et måltid.  Som Guds folk må vil aldri miste det sentrale av syne.  Også brødet som brytes taler om kirkens udelelighet og enhet.  Det er et sakrament som formidler Guds liv og nåde inn i en ond verden.   

Vi vil be med og for hverandre  - og om syke blir helbredet er det forventet og ingen overraskelse – ikke sant? 

Min inderlige bønn fra dagen jeg med stor usikkerhet ble kjørt på operasjonsbordet har vært:

”At jeg må få kjenne Ham og kraften av hans oppstandelse.”  Fokus har til nå ikke være på helbredelse - det er i Herrens hånd. Og så har jeg hatt denne bønnen, på bakgrunn av en spesiell opplevelse på sykehuset:  ”Jeg må finne musikken – den himmelske tonen”   Jeg hører den, det handler om nådens og gudsrikets musikk i en grad og i et modus jeg aldri før hørt.  Troens og håpets gnist og forventning er tent i mitt indre.  Yes. 

Vi vil sammen oppleve frihet.  En enkel sang har tonet i mitt indre mens jeg har vært syk: Budskapet kjennes ”elektrisk” og fyller hele meg. Bare i vår gikk jeg gjennom en mørk periode hvor jeg spurte så inderlig:  ”Hva er sannhet?”   Hvorfor så mye ondt og urettferdighet?

Hvor er du Gud?  Hvem er du?  ”Musikken” var langt borte – Jesus var fjern, nesten borte. 

Vi søker  etter mening(en) – og har kanskje  ikke forstått slaveri til verden, verdens lyst, storaktighet i levnet og grådighet – som Bibelen uttrykker det.  

Vi søker  etter mening(en) – og har kanskje  ikke forstått slaveri til verden, verdens lyst, storaktighet i levnet og grådighet – som Bibelen uttrykker det.   

 Følgende sang synes å være mitt vitnesbyrd i disse dager:
 
 

So long I searched for life’s meaning,
Enslaved by the world and my greed.
Then the door of my prison was opened by love.
For the ransom was paid, I was free! 

I am free from the fear of tomorrow.
I am free from the guilt of my past. 
I have traded my shackles for a glorious song - 
I am free, praise the Lord, free at last 

I am free from the guilt that I carried.
From the dull empty life I am set free.
For when I met Jesus - 
He made me complete. 
He forgot the foolish child I used to be

I am free from the fear of tomorrow. 
I am free from the guilt of the past.
I have traded my shackles for a glorious song.
I am free, praise the Lord, free at last

Hør gjerne Linda Randle synge den på “The best of Lynda Randle”¨ 
Favorites from the ”Homecoming Series”

Kjærlige hilsener fra

Tore

PS

Livet har også andre aspekter.  Jeg har jo ført en slags politisk kamp de siste året for marginaliserte grupper  - og jeg ønsker også å sluttføre denne.

PS
Jeg ble operert samme natten jeg kom inn til undersøkelse - det var ikke timer å miste. 
Og den første uken var en smertefull opplevelse.  Men jeg opplevde en uke med himmelsk velsignelse på mange måter.  Jeg kan ikke få fulltakke leger og personal på  6H - Universitetssykehuset i Stavanger.
Takk! Opplevelsen fra 6H fyller livet mitt med glede, kjærlighet og takk