I
det psykoanalytiske establishment er det en økende frykt
for at psykoanalysen som teori og ideologi skal gå i
oppløsning»
Psykoanalysen vil overleve, men det blir en dynamisk
psykoterapi som egentlig har lite med den klassiske
psykoanalyse å gjøre. Den er død både som
teori, terapi og
bevegelse.
På et møte i Oslo i morgen skal psykiatriens idégrunnlag
diskuteres. Den britiske kulturhistorikeren Richard Webster,
som skrev «Why
Freud was wrong», skal innlede om
psykoanalysens historie. Blant andre deltakere er den
kanadiske medisinhistorikeren Edward Shorter og professor
Einar Kringlen, som i denne kronikken begrunner hvorfor
psykoanalysen er inne i en krise.
De fantastiske ideer om de seksuelle faser og deres betydning
er det få som tror på. Ødipuskomplekset som den sentrale
årsak
til nevrotisk utvikling er også «gone». Det som vil stå
igjen
er barndommens betydning, at opplevelser og fantasiliv er like
viktig som ytre atferd, og terapeut/pasientforholdets betydning.
Denne utvikling vil aksellerere av flere grunner, dels
institusjonelle, dels kliniske, dels teoretiske. I konkurranse
med de mange alternative psykoterapeutiske retninger og de nye
medikamenter, vil psykoanalysen måtte gi tapt.
I USA, som har vært psykoanalysens sentrum fra 1950-tallet, er
det i dag hundrevis av psykoterapeutiske retninger, i sannhet
et blomstrende psykoterapeutisk marked, med tallrike også
ikke-profesjonelle som tilbyr sine tjenester. Hvem som helst
kan kalle seg psykoterapeut, det samme er nå tilfelle i
Storbritannia. Samtidig med at psykiatrien som sådan er blitt
mer biologisk og medisinsk orientert, har antallet
psykoterapeuter økt. I løpet av de siste 15 år har
antall
kliniske psykologer og sosionomer i USA blitt tredoblet, og
ekteskaps- og familierådgivere syvdoblet. Antall psykiatere
derimot står på stedet hvil. På samme vis som den
alminnelige medisin i dag utsettes for
voldsom konkurranse fra naturmedisinere, homøopater og andre
kvakksalvere, vil psykiatere og kliniske psykologer få økende
konkurranse fra tilsvarende grupper. Psykoanalysen er i sin
opprinnelse et sentral-europeisk
fenomen, men paradoksalt nok ble USA psykoanalysens høyborg
utfra historiske betingelser. Fra USA ble psykoanalytisk
tankegods importert til Norge og andre vestlige land på 1950 -
60-tallet, selv om man selvsagt hadde hatt en viss
intellektuell påvirkning allerede fra 1930-tallet, i Norge via
Otto Fenichel, Wilhelm Reich og Harald Schjelderup.
I dag er psykoanalysen inne i en krise.
Det er en teoretisk krise. Ingen vesentlige nye bidrag har
sett dagens lys de siste tiår. Unntaket er kanskje Heinz
Kohuts selvpsykologi, som egentlig har lite med psykoanalyse å
gjøre. Spedbarns-forskningen har avvist mange psykoanalytiske
postulater, og objektrelasjonsteoretikerne har påpekt at
barnet ikke først og fremst er et driftspreget, men et sosialt
individ som søker kontakt og samhandling.
Det er en terapeutisk krise. Man har ikke vært i stand til å
vise at langvarig psykoanalytisk behandling er bedre enn mer
kortvarige terapier. Heller ikke er det dokumentert at
psykodynamisk terapi virker bedre enn kognitiv atferdsterapi.
Psykoterapiforskningen synes nå å vise at de uspesifikke
faktorer er langt viktigere enn man har trodd. Det er også
langt mer som er felles enn hva som adskiller forskjellige
typer psykoterapi. Det som kjennetegner pasienter som kommer
til psykoterapi er håpløshet og fortvilelse. Derfor blir det
viktig for enhver god terapeut, uansett teori og teknikk, å
skape en god allianse med pasienten for å mobilisere håp,
optimisme og forventning om bedring. Og nettopp her vil ofte
de mest strukturerte terapier stå sterkest.
Psykoanalysen som bevegelse er i krise. De dogmatiske
institutter angripes, og psykoanalysen møter en fiendtlig,
tildels aggressiv holdning fra akademisk psykiatri, som er
blitt radikalt endret fra 1950 - 60-tallet, da psykoanalysen
var den rådende psykiatriske teori i USA. Endelig har man
utviklingen av den biologiske psykiatri fra 1970 - 80-tallet,
som skapte et dårlig klima for psykoanalyse og
psykoterapeutisk eksperimentering. Medikamentell behandling er
i skuddet. Dermed har psykoanalysen mistet mye av sin
prestisje.
I forbindelse med kvinnebevegelsens «oppdagelse» av den store
forekomst av incest på begynnelsen av 1980-tallet, ble
psykoanalysen angrepet for at den ofte bortforklarte
pasientens beretning om incest som ødipale fantasier. Dette
førte til «Recovered Memory Movement», der terapeuter
av
forskjellige retninger forespeilet pasienter med
spiseforstyrrelse, borderline-problematikk og stoffproblemer,
at det grusomme fra barndommen, nemlig incest, kunne bringes
til bevissthet.
Mange menn, ikke minst fedre, ble dømt på meget svake
premisser, der psykiatere, psykologer og andre terapeuter stod
fram i retten som ekspertvitner. Det måtte komme en reaksjon,
og «False Memory Foundation» ble skapt, noe som igjen førte
til at mange dømte fikk oppreisning. I dag har rettsvesenet i
USA mistet mye av sin tillit til ekspertisen, og det med god
grunn.
Det må også legges til at gjennom de siste par tiår er
det
kommet flere vektige kritiske bidrag til Freud-litteraturen.
Det konvensjonelle bildet av Sigmund Freud som den ensomme,
frie tenker og empiriker, i kamp mot fordommer og en
konservativ legestand, er avløst av bildet av en Freud som
baserte sine teorier på luftige spekulasjoner og mangelfull
empiri, ikke minst påvirket av øre-nese-hals-legen Wilhelm
Fliess. Freud var en dogmatiker som etter 1905, da de
vesentlige trekk ved den psykoanalytiske teori var utformet,
vernet om sin lære som en religiøs guru.
Psykoanalysens prestisjetap i USA viser seg på mange måter.
Rekrutteringen til psykiatrien er dårlig, og antall leger som
utdanner seg til psykoanalytikere, er gått radikalt ned.
Innenfor det psykoanalytiske establishment er det en økende
frykt for at psykoanalysen som teori og ideologi skal gå i
oppløsning, ikke minst på grunn av det store antall
psykoterapeuter med alternative tilnærminger. Det er også
motstand fra forsikringsvesenet som nekter å betale for
psykoanalytisk behandling.
En annen interessant tendens er feminiseringen av
psykoterapien. For 10 - 15 år siden begynte like mange menn
som kvinner på de kliniske psykologiprogrammene. I USA regner
man med at etter år 2000 vil 70 - 80 % av alle med en
universitetsgrad i klinisk psykologi være kvinner. Denne
utviklingen sees for øvrig i en rekke andre vestlige land.
Den sterke utviklingen av biologiske behandlingsmetoder,
særlig medikamenter ved psykoser, depresjon og
angstlidelser har gjort, med rette eller urette,
psykoanalytisk behandling nokså irrelevant for mange av dagens
psykiatere.
Kraftsenteret for psykoanalysen vil ikke lenger være USA, men
Europa. I Tyskland har psykoanalysens åpning mot
ikke-medisinere ikke hindret utviklingen av sterke
psykoanalytisk orienterte psykiatriske institusjoner. I
Frankrike har psykoanalysen langt tilbake, takket være Lacan,
spilt en sentral rolle både faglig og innenfor det
intellektuelle miljø, men nye innsikter herfra synes å glimre
med sitt fravær. Det kan også nevnes at psykiatrien
som på 1960-tallet beveget
seg bort fra den alminnelige medisin, nå er tilbake i den
medisinske fold, og psykoanalytiske, sosiologiske og
antropologiske synspunkter har relativ liten
gjennomslagskraft. I stedet er psykiatrien blitt biologisk
orientert og mer opptatt av klassifikasjon og teknologi. Mens
knapt 20 % av de føderale midler til forskning gikk til
biologisk forskning i 1960-åra og resten til psykososial
forskning, er tallene nå fullstendig snudd om. Med utnevnelse
av en ekstrem biologisk orientert direktør for National
Institute of Mental Health, det sentrale statlige psykiatriske
forskningsorgan i USA, vil den biologiske psykiatri få et enda
sterkere fundament. På et møte i Oslo i morgen skal
psykiatriens idégrunnlag
diskuteres. Den britiske kulturhistorikeren Richard Webster,
med sin lovpriste bok «Why Freud
was wrong» fra 1995, vil
innlede om psykoanalysens historie, og den kanadiske
medisinhistorikeren Edward
Shorter, som de siste år har utgitt
kontroversielle bøker om psykiatriens historie, vil innlede om
«Tendenser i amerikansk psykiatri, fra Freud til Prozac». En
rekke sentrale personer innen norsk psykiatri og klinisk
psykologi vil delta i ordskiftet etter innleggene.
Avdeling : KUL
E-post: lende@lende.no
Finn Skårderud.
Psykiatri er kultur. Artikkel i Psykisk Helse
Håkan Erikson - PSYKIATRI
GJER FOLK SJUKE - intervju i Psykisk Helse
Psychiatric
Democracy - Psykiatrisk demokrati Democratic Psyciatry
DSM-IV
- Diagnostic and Statiscal Manual of Mental Disorders
Her er diagnostisert 374 -
det er 77 mer enn forrige utgave DSM-III
Mitt
svar til psykolog/professor Arild Karlsen
Psykiatriens
livstidsdom - kronikk i Dagbladet av Reidun Ueland, spesialist i klinisk
psykoglog
Rapport
i bladet FORSKNING om lykkepiller
The game:
Lykkepiller
Du kan finne
mer på min hovedside
Tilbake
til avisinnlegg
Du vil kanskje like å lese videre
om psykiaterne George A Kelly og og
Ronnie
Laing, det kan snu ganske mange tanker opp-ned?
Her
er en artikkel av Einar Kringlen om Ronnie Lang
Psykiatri
- en tjenlig profesjon?
Biopsychiatry