Tore Lende

Filosofen Spinoza snakker mye om at det er menneskets bestemmelse å leve i vennskap med hverandre og elske Gud. Bare i dette finnes livet og kan bare i dette leve fullt og helt og opplever oss som frie.

I sitt Nazaret-manifest (Luk 4.18) roper Jesus ut at Herrens Ånd er over Han fordi Herren har utrustet han til å bringe utfrielse og hjelp til de fattige, de undertrykte og hjelpeløse. Nådens og frigjørelsens tidsalder ble innvarslet.. Guds rike var kommet til jorden - det var kommet nær og var tilgjengelig for de mottakelige og ydmyke. Jesus var ikke kommet for å dømme verden, men å gi den Riket, Guds rike – som ikke skulle være en være en verdslig maktfaktor i seg selv, men mer virke som salt. Det skulle være en slags usynlig livskraft eller livsbejaende livsstil som ikke søkte makt i vanlig forstand. De skulle virke som stadig formerende vennekretser – faktisk veldig mye slik Spinoza tenker. Og det var så absolutt ikke snakk om hierarki og presteskap. Skillet mellom leg og lærd var forbi. Dette kunne fungere fordi han var inkarnasjonen av dette. Og Han ga det til de som var åpne for det.. For dette elskes Mesteren av de fattige, undertrykte, rettsløse og hjelpeløse.

Ut i fra denne tanken virker det underlig når nasjoner som for eksempel USA påberoper seg å være utvalgt av Gud til å bringe lov og orden til denne verden. (Colin Powell) - eller når grupper av såkalte kristne allierer seg meg statsmakter. Det virker på meg helt selvmotsigende og strid med evangeliets ånd og bokstav. Jeg tror vi kan og skal engasjere oss i samfunnsspørsmål. Men det er ikke organisasjonen "kirken" som gjør det. Det er ingen organisasjon som kan være "kirken" eller representere kirken. Maktstrukturen "kirken" har blitt en del verden (eller skal vi si det forgjengelige/oppløselige?), i sin konstituering, og har ved det fornektet sitt eget opphav, natur og vesen. Og den strukturen er ikke et salt og et lys. Dermed er det ikke sagt at jeg er imot all organisering. Den dualistiske sort-hvitt-logikken kommer til kort, eller å tenke rett eller galt. Det behøves noe mer, å gripe noe med hjertet – ved åpenbaring – hjerte- forstand. Kirken er et liv, kanskje som en maurtue, som er midt i verden. Når Jesus snakker om kirken, så snakker han ikke om en maktstruktur – men det betyr ganske enkelt "de som er kalt ut til en spesiell oppgave". Oppgaven er: "Å være en demonstrasjon av enkel ydmykhet, respekt, verdighet og kjærlighet -vennskap". Da er det ikke bare snakk om følelser, men gjensidig ansvar og rettferdig fordeling – å se til at ingen lider nød er og er undertrykt. I den grad vi feiler i dette, i samme grad har vi feilet i livets mening og hensikt. I den grad vi lykkes, har vi funnet livets hensikt og mening. Nå kan ikke ordene lykkes og feile, forstås dualistisk heller. Forstå det den som kan! Den som har øre han høre! I den grad vi som påberoper oss å kjenne Jesus er det  i kraft av våre relasjoner og livsførsel, i den grad er vi en bevarende og livgivende kraft. Vi skal heller ikke dømme verden. I alle fall ikke i denne omgang. Hva betyr det så å dømme?

I sin avskjedstale snakker Jesus (Joh. 15) om at som Far i himmelen hadde sendt han til verden , på samme måte, med samme oppgave, med samme kraft og budskap sendte han sine etterfølgere.

Jeg søker å etterfølge Jesus. Jeg kaller meg nødig kristen, og er ikke medlem av noen kirke. Da jeg først og fremst tror på et organisk forhold til Gud og mennesker. Jeg ønsker heller ikke å bli identifisert med maktovergrep og grusomheter i den såkalte kirkens historie. Min identifikasjon er med de lidende og undertrykte i fortid, nåtid og fremtid.

Jesus er blitt mitt endelige referansepunkt og mitt liv er overgitt han og gudsrikets livselv.. Det vil si jeg ønsker å leve i de Guds rikes prinsipper som uttrykkes i bergprekenen. Det er revolusjonært budskap - en livsbejaende livsstil – en ekstrem ikke-voldelig holdning. Det handler og respekt og ærefrykt for alle mennesker. Det å kalle noen en "dumming" blir for eksempel satt i bås med mord. Det å tråkke på andre er altså alvorlige saker. Å kritistere er ofte det samme som å forbanne. Sår vi kritikk vil det bli en høst av forbannelse i eget og andres liv.  Vi er utvalgt til å velsigne.. og høsten vil bli livsfylde og livsglede.

Jesu enestående program er frihet, brorskap og vennskap med Gud og mennesker. Det er vi skapt til og det vår egentlige bestemmelse. Mennesker møtes uten krav og dom. Paulus snakker om at vi skal akte hverandre høyere enn oss selv. Jesus sa at vi ikke skulle kalle oss prester, ledere og lignende – "for dere er alle brødre", sier han. Jesu liv er dødsstøtet til maktmisbruk av alle slag. Vi skal ikke herske over andre, og skal ikke la oss beherske av andre. Et evig frihetsparty er begynt, hvor de fattige får sin rett. "Bossing", hersing, "sjefing", kritikk, "ovenfra-ned-holdninger", manipulering, tvang, konkurranse, klassifisering etc.. er "ut". I Gudsrikets virkelighetsforståelse klassifiseres ikke mennesker i tapere og vinnere. Derfor blir for eksempel karaktergradering av barn avskyelige overgrep. Elitedyrkning og lignende er en avsporing. (På linkene mine til psykologi, pedagogikk og ledelse har jeg tatt med folk som i stor grad dyrker likhetens og kjærlighetens dyder. Hadde Tolstoj og Gandhi hatt hjemmesider, ville jeg også tatt med dem. Og ikke minst evangelisten E. Stanley Jones. De første kristne og kvekerne ville jeg også tatt med for deres ikke-voldelige og pasifistiske budskap. Frigjøringsteologen Paulo Freire ville fått sin plass. Den japanske evangelisten Kagawa har også en sentral rolle i min forståelse av "kallet".

Den sterke fokuseringen på evigheten, himmel & helvete, endetiden og rett tro har i stor grad tatt fokus bort fra Jesu egentlige budskap. Det gjelder først og fremst livet her og nå. Jesu budskap var grunnleggende dette: Vend om og velg en annen livsstil. Gi avkall på materialisme og undertrykkende holdninger. Vi kan kanskje si det slik: Velg en "vi-holdning" og gå bort fra "jeg-holdning". Rettferdighet, likelighet, kjærlighet er nå det sentrale. For å kunne virkeliggjøre er Guds rike kommet nær og Guds kraft er tilgjengelig uten mål. "Jeg gir dere dette riket – denne livsstil – som en gave", tror jeg var Jesu budskap.

Den 100 millioners - og voksende bevegelse av "Jesustroende" i Kina er kanskje vår tids største under og utfordring. En kilde til undring og inspirasjon! Uten kirkebygninger og kirkesamfunn i vestlig forstand. Det er såkalte husmenigheter og de forplikter seg på denne modellen og uttrykker i en erklæring: "forbli på korsets vei, fornekte verden og kirkepolitikk" (Visjon nr. 2 år 2000 http://kainos.no/200002.htm )

Jesu etterfølgelse har ikke noe med å få tilfredsstilt religiøse stemnings- og sermonibehov. Det er livsstil hvor hverdagens gleder og sorger deles i vennskap og å være et alternativ til materiell og overdådig forråtnelse. Kirkebygninger kan ta fokus bort fra dette. Kagawa sa at han hatet de store katedraler – utenfor var de fattige og tiggerne.

Det er min plikt å kjempe mot vold, undertrykkelse - inklusiv systemisk og strukturell undertrykkelse. I alle samfunn finnes mye vold av dette slag som domstoler, byråkrati og politikere er ansvarlige for. (Zygmont Baumann: Moderniteten og Holocaust). Derfor søker jeg vennskap og samarbeid med alle - kristne, buddhister, hinduer, muslimer, agnostikere, humanetikere - som kjemper for disse verdier.. Og gleder meg sammen med dem i kampen for at jorden kan bli et bedre sted - i retning mot det den var tenkt å være.

I mitt hjerte bærer jeg likevel på en hemmelighet, en skjult skatt: Jesus Kristus. Nåde, tilgivelse, frihet fra skyld og straff. En eksplosiv kraft. Kjærlighetens helbredende kraft.

Det er hva vi kan kalle "empowerment".

Begreper og ord som tålmodighet, respekt, dialog, vennskap, gjensidig underordning er sentrale . Paulus snakker om at det er "ikke kvinne og mann". I Guds rike stiller alle likt, selv Mesteren fra Nasaret er vår bror..

Før Jesus forlot jorden sa at vi skulle få kraft, den samme kraft som var over Jesus skulle komme over de tørste og hjelpeløse og vi skulle få overnaturlig evne å leve dette livet. Vi skulle BLI dette livet – livselven som strømmer frem uten at noen kan stanse den. Det livet som Spinoza snakket om var vår egentlige bestemmelse. Vi kommer da inn i en skapende livsstil som Gud er skapende. Vi blir aktører og ikke brikker - igangsettere av nye årsakskjeder. Det skjer mest når handling, livsstil og ord blir ett. Da er vi mennesker denne verdens salt og lys.

Jesu etterfølgere skulle få guddommelig nåde til å gi avkall på denne verdens storhet – på de verdier det materialistiske menneske dyrker – og til å leve et annerledes liv. Dette livet var et tilbud, en gave. Guds rike skulle gis til de fattige og mottakelige - de som var små og hjelpeløse i seg selv. Det er et liv hvor det overnaturlige er det naturlige.

Elsk hverandre. Vær venner! Bær hverandres byrder. Ær og opphøy hverandre!

Guds rike er kommet nær! Slipp fangene fri: Det er vår!

Tore Lende 11.4.2000
 

Tilbake til hovedsiden
Lederskap
Jesu Etterfølgelse
Jesus, Spinoza og Arne Næss
Mail box direkte til meg
Gjestebok