Dan Olweus: Mobbing i Skolen

Dan Olweus: Mobbing i Skolen

Gyldendal Akademisk
5 opplag 2001
EN SPØRRENDE ETTERTANKE
La oss ikke glemme de verdier læreplan, rettsprinsipper, menneskerettigheter og samfunn forsvarer.

Det handler om "Olweus-prosjektet" i mobbing som "hele landet", inklusiv Storting og Regjering, omfavner med takk og begeistring, hvis en skal tro avisartikler og professor Dan Olweus. Jeg har funnet en masse stoff på internet om metoden, men har ikke funnet en eneste kritisk refleksjon - selv om en kan reise alvorlige innvendinger mot den i forhold til FN's barnekonvensjon og vanlige pedagogiske og etiske prinsipper (Se lenger nede) Det er hundrerer av artikler og beskrivelser og rosende omtaler. Se f.eks. denne artikkel fra Norges Forskningsråd: Aviser omtaler (og Olweus selv) også Olweus-programmet som Regjeringens program? Norsk presse har av en eller annen grunn forstått det slik at alle programmene er blitt forkastet, unntatt ett. (Men er de virkelig det? Dette har jeg pr. dags dato (23.8.03) ikke fått helt bekreftet)   Lars Kluge har en artikkel i Aftenposten (7.7.02) som konkluderes slik: "Mange skoler har nå effektive strategier mot mobbing. Men en opptelling blant skolene i Asker og Bærum viser at det fortsatt er motstand mot å ta i bruk det eneste programmet som har dokumentert effekt, og som Dan Olweus står bak. Det viser at norsk skole ennå har et stykke å gå."
I min vurdering tar jeg utgangspunkt i Olweus sine bøker. Jeg har ikke lest selve oppleggene som skolene bruker, men jeg bygger på intervjuer med Olweus og ledende aktører (Thygholdt) og hørt Olweus forelese. Jeg har en sterkt følelse av hans program praktiseres forholdsvis fritt. Og da er det vanskelig å si hvilke elementer som eventuelt virker. Det er svært mye bra i Olweus sine anbefalinger. Det er ganske mangfoldig til dels motstridende saker og ting (se lenger nede).
Refleksjonene her gjelder ikke bare Olweus-programmet, men alle andre opplegg som tar utgangspunkt i strenge tiltak og sanksjoner. Det er nok mange skoler som har egne opplegg, som også vil falle i denne katogori. I Sverige er "Farstad-metoden" den mest brukte, som i stor grad bygger på samme prinsipper som Olweus forfekter. Se også "Nasjonalt kompetansesenter - Hemil-senteret".
Det bør også reflekteres over at det finnes mange måter å implementere Olweus-programmet på. Jeg har snakket med skoleledere som er forholdsvis positive til programmet, men også forstår mine kritiske bemerkninger. "Vi gjør det på en måte som passer vår pedagogikk", blir det sagt. Den enkelte lærere tar seg selvsagt også "friheter". Dette er også elementer som det bør reflekteres på i statistikkene. Hvor mye betyr skoleledelsen for resultatet? Hvilke elementer er det som virker? Er det f.eks. klassesamtaler "a la Glasser" (se lenger nede) som kanskje er de virksomme elementer?
Psykolog Reidar Thyholdt (medarbeider i Olweus-programmet) sier til Jærbladet at opplegget bygger på tre punkter: God klasseledelse, sanksjoner og voksne med tydelige verdier. Vi reiser trolig ingen innvender mot 2 av punktene: Gode klasseledelse og voksne med tydelig verdier. Hva vi mener med disse begrepene kan likevel være forskjellige. Dette med "sanksjoner" får gir oss assosiasjoner "fear-managment" - ledelse basert på frykt for sjefen. Det synes å være i strid med grunnidéene i norsk skole og samfunn og departementets egen veiledning for å utvikle sosial kompetanse.
Nordisk Ministerråd har gitt en Folkehelsepris til professor Dan Olweus. Helseminister Dagfinn Høybråten delte ut prisen 13. juni 2002.
Det kjennes litt merkverdig å reise sterkt kritiske spørsmål til en metode som skal være så anerkjent.
Jeg vil likevel problematisere og argumentere for at det trolig bør arbeides etter delvis andre prinsipper enn det denne metoden legger opp til. Programmet synes å ha en særdeles spesiell metodikk til å løse konflikter på i samfunnet, næringslivet og verden for øvrig. Det betyr at erfaringslæring - læring som elevne kan ta meg seg videre utover skolen er tvilsom. Jeg tar i denne utgangspunkt i boken: Mobbing i Skolen. Nå vil jo Olweus hevde at vi ikke kan se på mobbing som en konflikt. Det vil mange forskere og psykologer være uenige i. Hvis forutsetningen for konflikt er at det skal være likeverdige parter, kommer vi ut i et underlig uføre. For å undersøke dette er det enkelt å snakke med noen som har brukt f.eks. Felles Bekymring metoden i praksis. Vi anbefaler å lese Marie Liljengrens "cases" i bokene "Trollene Spricker". I mobbekonflikter ser vi oftest at en part på forskjellig vis er sterkere.
Uansett, viser det seg, at når vi går inn i mistenkte mobbesaker i gjensidig og respektful dialog, så er det ofte konflikt mellom to likeverdige parter, og ikke mobbing. Da vil det i alle fall være svært uheldig om vi behandler en uskyldig part som overgriper eller mobber. Hva slags sosial læring finnes i det? Og hvordan blir elevenes tillitsforhold til skolen og samfunnet for øvrig? Men de som har arbeidet med FBm metoden er ikke i tvil
Jeg finner mange generelle og gode råd i boken. Men det virker å være et enormt kostbart og arbeidskrevende prosjekt som må settes i gang? (En skole (50 lærere) sa opplegget hadde kostet 500 000 kroner. I annen skole av samme størrelse antyder under 100 000 kroner. Selve "pakken" koster 45 000 kroner - i tillegg kommer mange dagsverk for lærere og vikarer må skaffes.. Er det noen skole har kapasitet over lengre tid å gjennomføre slike omfattende tiltak? Prisen bør likevel ikke være noen hindring om dette er den beste løsningen på problemet.
Olweus har gjort en stor innsats i dette å kartlegge hvor omfattende mobbingen er i skolen, selv om det sikkert kan rettes berettigede innvendinger mot hvor holdbar og korrekt statistikken er. Kan spørreskjemaer få fram sannheten? Nok om det.
Vi kan spørre om det er selve metodikken som eventuelt virker - eller er det den enorme oppmerksomheten som gis problemet som er den virksomme agent.. Hvordan er Olweus-metoden, sammenlignet med andre metoder forutsatt samme ressursbruk i penger og tid?
Læringsenterert har også noen kritiske spørsmål og uttrykker: "Det er også i visse tilfeller vanskelig tolkbare skalaskårer". Rapporten peker også på at det ikke foreligger longitudinelle (dvs. langsiktige) resultater som kan si noe om programmets forebygging av rusmisbruk, vold og annen kriminalitet.
Hvor mye kan vi måle med denne type statistikk og forskning? Og det må måles opp med en kontrollgruppe som har brukt like mye ressurser på andre metoder. Vi vet at det finnes skoler, med tidligere store mobbeproblem, som har redusert mobbingen til nærmest null ved hjelp av egne tiltak - og "uten" bruk av store ressurser. Mobbebekjemping blir gjerne ikke et særskilt tiltak, men en del av totalpedagogikken.
Er all denne "forskningsstøy" et slags spill for "galleriet"?   Skal det i fremtiden bli slik at de som er best å lage statistikk blir vinnere?
Professor Dan Olweus mener å ha bevist at de tiltakende han presenterer kan redusere mobbingsproblemene med opp til 60-70% ved visse skoler, og at det også er nedgang i antisosial atferd som hærverk, skulk og tyveri. Dessuten at hans tiltak bedrer klassens "sosiale klima".   Vi kan spørre - hva var det som eventuelt førte til denne reduksjonen ?
Det er det også mange andre tilnærminger og pedagogikker som reduserer mobbing - og gjerne til noe tilnærmet "ikke-eksisterende".
Vi bør kanskje heller gå til forskningen for å finne ut hvilken grunnleggende adterdsforståelse som gir de beste og bærekraftige resultater! Hvordan fungerer straff og belønning - dvs. ytre motivasjon - i forhold til "indre motivasjon?    Det vil si hvis vi klarer å utvikle involvering, samarbeidsglede, mestringsglede, læringsglede - prosessorientering - dette å være aktør og ikke brikke - selv være skapende og deltakende i utviklingen. Ny forskning synes å være ganske entydig på dette punkt. Jeg kan vise til Edvard L. Deci, Daniel Goleman (Emotional Intelligence), Alfee Kohn, (Punished by Rewards, The School our Children Deserve) , Roald Nygaard (Aktør eller Brikke), Edvard Befring, William Glasser og flere.   (www.lende.no/homo)     Programmene må også vurderes ut fra grunnleggende demokratiske, menneskerettslige, etiske, pedagogiske og humanistiske verdier. Ifølge statistikk kan vi få en slutt på all aggressiv atferd ved lobotomi. I det minste vil en en slik statistikk bygge på objektive observasjoner. Det kan en neppe si om Olweus' statistikker?
Nå var jeg på mobbekonferansen "Vennskap vinner" i Ørebro i august 2002. Der hørte vi om skoler som med andre og mer egenskapte "metoder" hadde fått redusert mobbingen til "null".
På meg virker det likevel å være en rekke ubesvarte spørsmål. Hva er det som virker i Olweus' undersøkelser? Er det f.eks. den økede bevisstheten og engasjementet? Eller er det tiltakene? Dessuten har vi ingen evaluering i forhold til andre metoder. Hva med eventuelle negative virkninger? Hva med dem som mener seg mer eller mindre uskyldig straffet? Ved sin forelesning i Ørebro (Vennskap Vinner) anbefalte Olweus også William Glassers bok "Schools without Failure" for klassemiljø, pedagogikk, involvering, klassesamtaler. Glasser står for en atferdsforståelse som delvis er helt motsatt av de prinsipper Olweus-metoden bygger på. Glassers pedagogikk er den involverende, åpne, medbestemmende. Straff og belønning blir sett på ødeleggende. (www.lende.no/choice) Glasser fikk sin "pedagogiske praksis" som leder for "Ventura Schools for girls" i slutten på 60-tallet. Dette var en skole for "verstinger" - og kriminelle. Det var et slags jentefengsel. Sanksjoner er en av 3 gunnpilarer i Olweus-programmet. Hos William Glasser er både sanskjoner, fordømmelse og endog kritikk og belønning helt utelukket. Resultatene var oppsiktsvekkende. (Du kan lese om dette i hans bok: "Reality Therapy" - på dansk "Realitetsterapi".) .Her er kjernen i Glasser pedagogikk - som også Olweus merkelig nok anbefaler

Ytre kontroll pedagogikk leder oss til å praktisere de Syv Dødelige Vaner som ødelegger relasjonene og skader miljøarbeidet. Disse er å kritisere, skylde på, anklage, klage, hakke på, true, straffe eller belønne i den hensikt å ha kontroll
Husk at når en gang disse sakene er ute av munnen, kan de ikke tas tilbake. Du kan heller ikke viske bort det ansiktsuttrykket som sa det samme eller det uttrykket dine øyne viste. Glasser ber oss innstendig å erstatte det med det han kaller de Syv Omsorgsvaner som er: Støtte, oppmuntre, lytte, akseptere, stole på, og forhandle uenigheter og forskjeller på en likeverdig måte

Dette at Dan Olweus anbefaler Glassers pedagogikk for klassesamtaler synes å være selvmotsigende. Vi har grunn til å spørre, er det disse elementene som fungerer?
Olweus's pedagogikk bygger på en atferdsforståelse og pedagogikk som Glasser kaller "External Control Psychology" og Glasser skriver (The Quality School Teacher) om denne pedagogikk "that leads to bossing that is the cause of almost all our present problems both in education and in industry." Det er "den røde tråd" i alle Glassers bøker at denne type pedagogikk er ødeleggende, den bryter mennesker ned, øker vold og kriminalitet, gjør oss ansvarsløse, er årsak til manglende læring og kvalitetsmessig dårlig arbeid,, er en årsak til mentale lidelser, ødelegger motivasjon og sosiale relasjoner. . I sitt hovedverk "Choice Theory" beskriver Glasser virkningene av denne psykologi slik: "The psychology is a terrible plague that invades every part of our life,. It destroys our happiness, our health, our marriages, our families, our ability to get an education, and our willingness to do high-quality work. It is the cause of most violence, crime, drug abuse, unloving sex that are pervasive in our society."   Her er også Glasser i samsvar med den amerikanske managementguru W. Edwards Deming - som lister denne type motivasjon i gruppen "forces of destruction". Demings viktiste prinsipp for for produktivitet og kvalitet var: "Drive fear out of relationsships". Hensikten med Olweus sanksjoner synes å være å skape tilstrekkelig frykt. Selv en amerikansk managementgura kaller dette "forces of destruction"! Den kjente pedagogog og forsker Alfie Kohn ville nok kalt dette "fundamentalistisk pop-behaviorisme" - en slags misforstått behavioristisk folketro på straffens oppdragende og foredlende virkning.
Dette at Glassers pedagogikk kastes inn i en metode som er en fundamental motsigelse av Glassers pedagogikk, får meg til å tenke at Olweus' metode er tilfeldig og lite gjennomtenkt? Hovedvekten blir lagt på statistikkene. Den mangler en helhetlig atferdsforståelse og er ikke konsistent i sin oppbygging, etter min mening. Den bygger, så langt jeg kan se, på en slags behavioristisk atferdsforståelse. Jeg tviler likevel på at beharioristene ville bifalle den. De ville nok bl.a. i sterkere grad brukt positive forsterkere?   Den type sanksjoner, negative forsterkninger, som Olweus foreskriver vil jeg tro er fjerne fra de fleste behaviorister?
Ved konferansen i Ørebro hevdet Dan Olweus at norske myndigheter anbefalte kun ett program - dvs. Olweus-programmet. De hadde evaluert 56 program og forkastet alle untatt 1. Jeg har forstått det slik at dette bygger på en rapport som Læringssenteret har utviklet: "Veiledning for for utvikling av sosial kompetanse i skole og opplæring." I tillegg en rapport: "Vurdering av program og tiltak for å redusere prolbematferd og utvikle sosial kompetanse." (KUF 2000 og BFD 2000). Du finner den på: http://skolenettet.ls.no/sosialkompetanse/   og http://odin.dep.no/archive/kufvedlegg/01/01/probl029.pdf    Jeg kan ikke med min beste vilje trekke de samme konklusjoner som professor Olweus gjør. Og heller ikke kan jeg se at 56 program er forkastet. Denne rapporten beskriver 9 programmer som mer eller mindre hjertelig anbefales. Forfatterne erkjenner også sine begrensninger i dette arbeidet. Jeg forstår det ikke slik at det er noen endelig og utvetydig anbefaling av noe. Men hvis det er noen av de ansvarlige som mener noe annet, vil jeg gjerne få korrigert mine synspunkt. Det virker paradoksalt at de anbefaler en metode som i praksis fører til brudd på grunnleggende prinsipper i FN's Barnekonvensjon. Barneombudet er forøvrig en sterkt talerør for denne konvensjonen. (Se nærmere refleksjon lenger nede).
Professor Dan Olweus drøfter (s.45) samfunnets verdier og mobbeofrenes rettigheter - og han spør om hvilke oppfatninger barn vil få at et samfunn som "tillater" mobbing?
Personlig ble jeg sittende med spørsmålet: "Hvilke holdninger får mobberne og andre (ifølge hans statistikk kan dette være både 10 og 20%) til et samfunn som sanksjoner mer eller mindre vilkårlig - til at samfunn som ikke møter sine borgere med det de oppfatter som tilbørlig tillit og respekt - hvor gjerne flere voksne presser et barn til å bekjenne sin synd - og så setter denne i "gapestokk"? Kan mobbeproblemet bekjempes med den type "besvergelser" han foreskriver? (Se lenger ned). Kan ondt fordrive ondt?
Hvor er den mistenkte mobbers menneskerettigheter? Hvilke muligheter har denne mot en stor overmakt? Ved forhør av mistenkte mobbere, er det gjerne to eller flere voksne tilstede. Mange kan fortelle om ganske dramatiske og sterke forhør. Hvilke muligheter til vanlig forsvar har mobberen? Hva med fundamentale menneskerettigheter i denne sammenheg?
Hvilken sosial læring har metoden i seg selv i dette å løse mellommenneskelige konflikter?
Hvilken læring er det i dette: "Tving bøllene til sannhets erkjennelse?"     ("Bring them to justice!")
SANKSJONER(s.72)
Det ser ut til å være på grunnlag av Olweus sin oppfatning av mobberens karaktertrekk og personlighetsstruktur at han gjør sine tanker om tiltak og sanksjoner. Han lager kategorier for bøller og hakkekyllinger. Hvilke konsekvenser har dette for menneskelig samhandling i smått og stort?
Olweus sier:
"Noen mulige sanksjoner:
1. alvorlig samtale med eleven
2. la eleven stå utenfor rektorkontoret i visse friminutt. (Kommentar: Dette er sterkt - tankene går til gapestokken som ble avskaffet for voksne for 200 år siden)
3 la eleven tilbringe en eller et par timer i annen klasse, for eksempel med yngre elever     (Kommentar: Dette kan vi kalle forsøk på ydmykelse)
4. la eleven holde seg i nærheten av en lærer som har inspeksjon i et visst antall friminutter
5. å sende eleven til en alvorlig samtale med rektor eller undervisningsinspektør
6. å berøve eleven ett eller annet privilegium"
("Olweus-metoden" er ikke straff på "gammeldags måte" mener psykolog Reidar Thyholdt: http://www.dagsavisen.no/utdanning/2001/08/592013.shtm)
Olweus foreslår her "mulige sanksjoner".   Disse sanksjonene må vel kunne kalles krenkende og ydmykende? Og jeg funderer på hvilke ytterligere straffer han kan tenke seg?   Han appellerer til vår fantasi å finne på andre tiltak. Og det er vel sannsynlig at mange vil gripe til tøffere sanksjoner?
FOLKETS RØST
En idé kunne kanskje være å lage en webside for hver by? Mobberne kan da for kortere eller lenger tid henges ut med bilde, navn og skole? Gapestokken er jo i prinsippet gjeninnført - men for barn og unge. Kanskje mange ville applaudere et tiltak av dette kaliber? Vi ser ut å ha et behov for å forakte eller hate noen? (Professor Paul Moxnes er mye inne på dette i sine bøker). Er dette de verdier vi lære de unge om fredelig samhandling og konfliktløsing? Dette med i "alle sammenhenger" å fremstille mobberne som maktkåte, "nyter å plage andre" osv, er med å skape en slags lynsjestemning - og rop på hevn. En lærer sa til meg: "La dem få smake sin egen medisin - kjør dem til veggs, gjør det grundig, kurér dem for godt - det er ikke noe annet som hjelper!" Dette synes også i stor grad å være "folkets røst" og politiske partier forsøker å "slå mynt" på det.
Metoden strider på flere punkt mot FN's Barnekonvensjon - og det er relevant å sammenholde punkt 2 og 3 ovenfor med Artikkel 40: "Barn som er anklaget eller dømt for lovbrudd har rett til en behandling som utvikler barnets selvrespekt og respekt for menneskerettighetene. Målet med behandlingen må være at barnet skal komme ut i samfunnet igjen."
Men verre er kanskje at domsavgjørelsene er tilfeldige og kan minne om "standsrett". Den svenske skolelegen Lars H. Gustafsson skriver."Förövaren (den mistenkte mobber ) får inte kränkas! Offret ska alltså skyddas – men också förövaren! Det är i själva verket en av kärnpunkterna i ett fungerande rättssamhälle: förövaren måste skyddas mot godtycklig (tilfeldig) rättskipning och en upprörd allmänhets krav på ståndsrätt och hämnd. Inte heller skolan får kränka förövaren. Skolan får inte mobba en mobbare för att visa hur det känns! Skolan ska i stället behandla en mobbare på det sätt man vill att han eller hon ska behandla sina medmänniskor. I barnkonventionen sägs (i artikel 40): "Konventionsstaterna erkänner rätten för varje barn som misstänks eller åtalas för eller befunnits skyldigt att ha begått brott att behandlas på ett sätt som främjar barnets känsla för värdighet och värde…" (Pedagogiskt Magasin, august 2002) http://www.skola.ornskoldsvik.se/stug/
Gustafsson viser også til at foregår store juridiske overgrep mot barn - overgrep, som ikke blir tillatt i de voksnes verden. (Samme artikkel)
Ivar Thomsen, skolelege i Stavanger, har har vært engasjert i å skrive en rapporten på opprdrag av Stavanger Kommune har han skrevet 30 sider om det psykososiale miljøet i skolen. Han understreker sterkt at han har sett svært negative konsekvenser av norsk "syndebukk tradisjon". Han trekker paralleller til bl.a. vår behandling av tatere. I en artikkel i Aftenbladet sier han: "Med dette utgangspunkt synes jeg det er for lettvint og historieløst å uforbeholdent støtte et forslag som til de grader bygger op et splittende og projektivt syn på mobbeproblemene i skolen. Han kan heller ikke akseptere et menneskesyn som splitter mennesker i onde/gode - snille/slemme osv. Det er uverdig for et samfunn som vårt - brutaliserende og ødeleggende.   Han tar også opp problemet med skjult mobbing. Han har også tatt kontakt med meg, etter en artikkel jeg hadde i Stavanger Aftenblad, www.lende.no/grense.   Han uttrykte stor glede og samstemmighet for den refleksjonen.
Hans rapport ligger ute på Læringsenterets sider. Du må da gå inn på: http://lom.ls.no/ Og på topplinjen må du klikke deg inn på "Læringsressurser" Og så må du se etter " Det psykososiale miljø i norsk skole"
Olweus sier også (s.80):
"Etter at man har snakket med samtlige mistenkte, kan det være fornuftig å samle dem i gruppe. Igjen må det gjøres klart at den NÅ SKAL VÆRE SLUTT på mobbingen og at KRAFTIGERE TILTAK vil bli satt iverksatt om så ikke skjer"   (uthevelsene av Lende - merk at det er mistenkte som det sanksjoneres mot..)
I FBm-forståelse er det også en gruppesamtale, etter at det er diskutert løsninger med de mistenkte eller involverte. I gruppesamlingen blir ytterlige forslag til løsninger og framangsmåte diskutert. og standpunkt blir tatt om det er grunnlag for å gå videre for også å involvere offeret i et løsningsfokusert vennlig møte.
Olweus gjentar i alle sammenhenger at megling er helt uegnet. De som tror dette, kan ikke ha undersøkt hvordan det virker og foregår. Det må i tilfelle ha vært en helt annen slags megling - og vi må innrømme at de finnes noen tvilsomme utgaver - det er mange meglingsmodeller. Det finnes en del meglermetoder som bygger på samme atferdsforståelse som Olweus-programmet - det som noen amerikanerne kaller "Conflict management" - og de bygger på en "oven-fra-ned-forståelse" - og gjerne presser partene til å underskrive en avtale. I FBm underskrives ingen avtaler - alt er en gjensidig, vennlig og respektfull prosess, Det vises tillit. (Og om det mot formodning skulle vise seg å ikke fungere - må andre tiltak diskuteres.)
Dan Olweus foreslår her i punkt 2-3-4 metoder som jeg vil beskrive som ydmykelse. Psykolog Evelin Gerda Lindner tok i fjor (2001) sin doktorgrad på dette fenomen. Her er en meget interessant artikkel i Universitets blad Apollon: http://www.apollon.uio.no/2001_4/artikler/ydmykelse.shtml     Jeg blir skremt av at våre barn skal lære at vi løser problemer ved å ydmyke noen.
Punkt 1 for eksempel åpner opp for store maktovergrep - vi kan selv tenke oss en eller flere voksne lærere forhøre en elev: "Du mobbet, du plaget....hva gjorde du? Bare erkjenn!" Dette vet vi skjer, og er en motsigelse av menneskerettene Norge er forpliktet på - hvor alle har rett til forsvar - beskyttelse mot denne slags forhør o.m. Det åpner også mulighetene for helt urettferdige dommer? Den psyskiske overmaktsstraffen, kan vel om mulig være enda verre en fysisk avstraffelse?
Dessuten kan slike situasjoner vanskeliggjøre situasjonen for offeret eller andre.   De som kjenner seg mer eller mindre urettferdig anklaget, vil kanskje ta ut sin aggresjon på noen?
At Barneombudet forsvarer slike metoder synes merkverdig og helt selvmotsigende.
Det med sanksjoner virker underlig på meg! Jeg vil gjerne spørre oss som har arbeidet i skolen og med ungdom noen år: "Hvor godt virker denne type trusler eller pedagogikk?"   Og i dette tilfelle er det snakk om en mistenkt gruppe - vi vet ikke og kjenner ikke realitetene - hvem, hvis noen, i denne gruppen er den eller de skyldige? Og selv hvor vi kjenner realitetene, er mange sterkt uenige i denne type pedagogikk. Barnepsykolog Magne Raundalen understreker at det gjerne er mer enn ett offer i voldssaker - enten det er fysisk eller psykisk vold.
HEKSEJAKT   DEMONISERING
Mest betenkt er jeg i klassifiseringen av hakkekyllinger og bøller. Olweus sier "Man må betrakte mobbing som en del av et mer generelt mønster av antisosial eller nedbrytende atferd" (s.37). ."Han tillegger mobberne en rekke dårlige karaktertrekk og mener at deres fremtidsutsikter er dårlige, eller at de blir fremtidige ledere. Det er denne demoniseringen som er mest mest betenkelig - heksejakten som igangsettes. Hvilken virkning har denne stigmatiseringen av bøllene? Demonisering av en fiende er kanskje noe av det som har vært det mest fremtredende i konflikter opp gjennom historien. Vi skaper oss fiendebilder. Nazistene satte dette i system og frembragte vitenskapelige bevis for sine påstander. Den kjente pedagogen Dr. Lorraine Monroe sier: "Hva en lærer tenker om barna foran seg gjør hele forskjellen". "Gode lærere ser potensialet i barnet." http://www.lorrainemonroe.com/Hun tenker neppe at den rakkerungen er en bølle, og hans fremtidsutsikter grimme, hvor han enten blir kriminell eller en undertrykkende leder? Distriktsaktiv skole og elevbedrifter eliminerer mobbing. Intervju i Stavanger Aftenblad med Håkon B. Landråk ved Høgskolen i Stavanger.
Dagsavisen skriver (24.09.02): "Hvem blir mobbere? Senter for adferdsforskning ved Høgskolen i Stavanger har gjennom en stor undersøkelse dokumentert at mobberen er en kynisk person som helt bevisst plager andre uten grunn og fordi han eller hun får et kick ut av det. Tre av fire mobbere er gutter. Gutter stimuleres mest når de har makt over offeret, mens jentene er mest opptatt av anerkjennelse av venninnegjengen når de fryser ut et mobbeoffer. Undersøkelsen bekrefter at cirka fem prosent av elevene er kroniske mobbere"
Forskerne Erling Roland og Thormod Idsøe uttaler til Aftenbladet( 25.09.02) "Begge prisvinnerne viser til egen forskning, som viser at mobbing springer ut fra dype personlighetstrekk eller personlighetsdisposisjoner hos mobberen. Vi kan ikke programmere barn på en skole til å bli kvitt disse disposisjonene." Fra forskjellige hold oppfatter vi at journalistene gjengir mobberne som "kyniske lystplagere" og med god grunn utfra forskernes uttalelser.. Her snakker forskerne om personlighetsdisposisjoner og personlighetsdtrekk. Jeg kan være med på at folk er født med mer og mindre aggressive og dominerende personlighetstrekk - ca. 20% av oss er i den kategorien. Men behøver vi bli mobbere av den grunn? Bakgrunen for deres refleksjoner var Bondeviks løfte om å få slutt på all mobbing innen 2 år. Dette løftet er dumt og tullete, synes forskerne å mene. Jeg kunne ikke være mer enig! Og jeg kunne neppe være mer uenig i begrunnelsen.
Jeg tror neppe at Erling Roland ut fra sitt verdigrunnlag bekjenner seg ti Konrad Lorentz* sosialdarwinisme?
De ovenevnte forskere sier til "Schrødingers katt": ”Mobberne er kyniske personer som plager sine offer fordi de blir stimulert av å ha makt over andre”. Jeg vil ikke benekte at det kan være snev av sannhet i dette. Men spørsmålet blir: Hvordan skal mobberne forholde seg til slike følelser - hva gjør vi med det - og er de for evig fordømt til å være en slags demonisert plagende pariaklasse? Roland har også håp om at denne "personligheten" kan forandres. Han snakker om behovet for tydelighet. Jeg vil igjen være enig med Roland. Dette er ikke verre enn at det kan gjøres noe med! Noe som både erfaring og forskning beviser igjen og igjen.
At ansvarlige i skolen lar seg rive med av denne type vitenskap og logikk er underlig? Mener Olweus og skolen å helbrede bøllene med ovennevnte sanksjoner og ydmykelser*? Her kan politikere og skolemyndigheter våkne opp til en skikkelig blåmandag en dag? Hvordan stemmer dette med prinsippene i L-97? Interessant lesing i denne forbindelse er professor Jonathan Glovers bok "Humanity - A Moral History of the Twentieth Century." Noe av det skremmende er at vi kan trekke paralleller til storkonfliktene i verden. Boken "I den beste hensikt? Ondskap i behandlingssamfunnet" av Barbro Sætersdal og Kristin Heggen har interessante refleksjoner, som har relevans for dagens mobbebekjempelse.
Kanskje rundt 20-30% av befolkningen kommer i en gruppe med atferdspreferanser vi kan kalle "dominerende, aggressive, resultatorienterte, rett på sak" - deres frykt kan være å miste kontrollen. I mobbeforskerens språk blir dette at mobberne er "maktglade", "maktkåte" "liker å plage andre" (Jærbladet 5.4.02) Det at noen har denne atferdsprofil er bare helt fint. Det er ikke unormalt. Det er en berikelse av mangfoldet. Og atferdsforskningen viser at disse profilene er forholdsvis konstante gjennom livet. Disse (demonisert av presse og mobbeforskere) har noe å tilføre fellesskapet, de er normale, og de må bare lære seg å tilpasse seg samspillet med mennesker som er annerledes. Mange gode politikere, rektorer og næringslivsledere er i denne gruppen. Noe som også Olweus bekrefter - mange mobbere blir ledere.
I Olweus' forskningen finner vi en helt unødvendig stigmatisering av både ofrene og deres hjem, etter min mening. Disse elendighetsbeskrivelsene hjelper de oss til å løse problemene? Hvorfor ikke gi litt mer oppmerksomhet til konteksten, skolemiljøet?
Professor Erling Roland sier til Jærbladet 5.4.02: "Jeg synes Olweus er litt for snever, og legger litt for mye vekt på bare mobbing. Jeg tror en må se litt bredere på det, på hele miljøet". Roland er den som har forsket mest på mobbing i Norge utenom Olweus. Samtidig ser det ut som Roland har hengt seg på den populære jakten på mobberne? Se artikkel i Observer. Jeg vil understreke behov for å se det dobbelte i oss mennesker, det onde og det gode, og vårt ansvar til å gjøre valg.
Roland sier også i samme intervju at han tror lærerne er klar over omlag halvparten av mobbingen. Det er den skjulte mobbingen som er hovedproblemet. Det er, etter manges erfaring, bare åpne og tillitsfulle, forhold preget av gjensidig respekt, som kan få gjort noe med den skjulte mobbing. Frykten for straff kan gjøre mobbingen enda mer ond og skjult. Det kan etter manges erfaring gjøre mobbingen tøffere og mer ødeleggende?
En av de bestkjenter organisasjonspsykologer i Norge, Gro Johnsrud Langslet, har en del refleksjoner om denne type elendighetsfokusering og snakker om at det blir negative selvoppfyllende profetier når det gjelder dette å være bedriftsrådgiver.

NEGATIVE SELOPPFYLLENDE PROFETIER
"Tenk deg en organisasjon som lenge har vært misfornøyd med sin leder. De kontakter meg og ønsker at jeg skal kartlegge situasjonen for å få dokumentert lederens udugelighet. Det de forteller, gjør at jeg begynner å skape meg en oppfatning om en dårlig fungerende leder. Denne oppfatningen fører blikket mitt i retning av ting han gjør som er i tråd med bildet av den udugelige leder. Jeg er ikke innstilt påå å lete etter ting han gjør som kanskje fungerer godt og som er velbegrunnet. Sannsynligheten er stor for at jeg dermed overser det lederen viser av fordelaktige kvaliteter og egenskaper. I denne prosessen blir mine beskrivelser av lederens egenskaper og ferdigheter preget av et utilstrekkelighetsspråk, eller det han gjør som ikke strekker til. Jeg beskriver han gjerne som en leder som detaljstyrer og overkontrollerer sine medarbeidere, som neglisjerer medarbeidernes behov for støtte, veiledning og utvikling, og som ikke er i stand til å utforme klare retningslinjer for prioriteringer.
Jo mer jeg benytter et slikt språk for å beskrive hvordan lederen fungerer jo mer forsterker jeg antakelsen om at lederen udugelig, og jo flere udugelige kvaliteter har jeg en tendens til å legge merke til. Når lederen fornemmer at jeg har disse negative forventningene til ham, vil han sannsynligvis neppe vise sine beste sider overfor meg. Hans mangel på velvilje vi igjen forsterke min oppfatning av ham som udugelig. Det er skapt negative selvoppfyllende profetier.
Tenk det i stedet at jeg hadde snakket med den samme lederens tilhengere før jeg traff ham. De ville fortalt om en leder med mange kvaliteter og sterke sider. Jeg ville fått en mer velvilling innstilling til lederen, noe som hadde åpnet blikket mitt for disse sidene ved ham. Sannsynligvis vil jeg da bruke et mestringsorientert språk........ Et slikt mestringsorientert språk har en tendens til å skape selvoppfyllende profetier. Jo mer man beskriver slike egenskaper og effekter av lederens måte å lede på, jo mer skapes en forestilling om en kompetent leder, og jo mer har han en tendens til å utvikle seg i retning av det som kjennetegner en kompetent leder". ( Fra boken LØFT av Gro Johnsrud Langslet. S.23) Se ellers http://lende.no/loft
Språket og holdningene skaper virkerligheten - det er det bred enighet om.
"Merkelapper er voldelige" (Yalom)
"Ved å fokusere på svakheter omskaper vi hverandre til dverger. Ved å fokusere på mulighetene, omskaper vi hverandre til giganter" (Strategisk plan for avdeling oppvekst. Saupstad distrikt 1994)
"Konsulenter, konfliktløsere, ledere og andre "endringsagenter" kan gjøre mer skade enn gagn når de skal bistå med å endre uønsket atferd. Spesielt gjelder det hvis de fører et utilstrekkelighetsspråk, dvs. et språk som får partene til å føle seg som syndebukker eller skyldige. Et slikt språk kan snarere forsterke uønsket atferd." (Langslet)

PÅ VIDDENE
Kommer vi ikke "på viddene" hvis vi sanskjonerer i henhold til personlighetvurderinger og karakteranalyser? Vi fører med dette siviliasjonen noen hakk tilbake. Det ble hevdet at nazistene hadde autoritære personligheter.. Filosofen Hans Skjervheim gikk sterkt imot å blande inn personlig legning i saker som dette. Hvis vi mener at atferden er en konsekvens av personligheten, kan vi bare gi opp å gi begrunnelser for standpunkt, atferd og meninger.   Alt dette er bare et slags uttrykk av psykologiske strukturer. Det moralske ansvaret og valget opphører. Og til slutt har vi det vitenskapelig styrte samfunnet, der en teknokratisk sjelevitenskapselite avgjør hvordan ting henger sammen. Og vi setter i gang tiltak i behavioristisk atferdsingeniørkunst - eller atferdsmodifikasjon som noen vil kalle det. Vi ender opp i psykologisk determinisme. Mennesket er fratatt sin verdi og og noen av oss blir klassifiserte som menneskelige minusvarianter: Hakkekyllinger, bøller, mobbere, dominerende, maktkåte, sårbare osv.
Dette stemmer ikke med empirisk "live evidence". Les historien om verstingen Markus som ble tatt hånd om etter William Glassers metode: www.lende.no/markus
Olweus-metoden bygger, etter min mening, på en det jeg vil kalle en "pop- eller kvasi-behavioristisk" atferdsforståelse. I metoden ligger troen på at vi kan kan og skal forandre og kontrollere hverandre ved hjelp av trusler, sanksjoner, straff , kontroll og belønning (belønning har jeg riktignok kke sett særlig nevnt hos Olweus)..   Det er etter manges mening en foreldet atferdsforståelse. Edward L Deci har i 30 år forsket på atferdsforståelse og endring av atferd - det er gjort ved samme universitet (Rochester University) som B.F. Skinner doserte sine ideer. www.lende.no/deci - se gjerne også www.lende.no/homo)
ESKALERING AV VOLD
Psykolog Magne Raundalen skriver om voldens psykologi i Tidskrift for NPF (TIDSSKRIFT FOR NORSK PSYKOLOGFORENING 2002 s. 5 Vol. 39)
: "Den tredje konklusjonen er kanskje den mest interessante, nemlig at den mest vellykkede foreldreveiledningen, var den som besto i å lære dem og trene dem i et variert repertoar i takling av konflikter, kollisjoner og ubehagelige situasjoner med sine barn. Et slikt program for førskolebarn viste to år senere at 60% av problembarna hadde forlatt sin kategori! Da ser vi hvilke konsekvenser det får for det enkelte barn som er vanskelig og i vanskeligheter at deres foreldre får beskjed fra standardleverandørene i samfunn om å slå hardere til, det vil si gjøre mer av det som de allerede har gjort, som allerede hadde gått galt. .........En av hovedkonklusjonene, slik jeg leser boken, er at de aggressive problembarna for en stor del stammer fra familier hvis oppdragelse er kjennetegnet av en eskalering av aggresjon. Denne er blitt intensivert når foreldrene har fått en opplevelse av å miste grepet på barna sine. De har da grepet det som de hadde mest erfaring i – og som de fikk bekreftet som rett av den konservative retorikken som alltid har dominert den offentlige diskusjonen om vold og voldsforebygging, og de slo hardere til. I analysene går det klart fram at resultatet var en økning av aggresjon i gjensvaret fra barnet, med en ny opptrapping fra foreldrene, derav betegnelsen eskalering. Senere hen var mange kommet over i en mishandlende oppdagerstil, og noen slo også barna ihjel."
LESERBREV I STAVANGER AFTENBLAD 13. juni 2002 skrev jeg et leserbrev som svar på en artikkel av stortingsrepresentant Ulf Erik Knutsen.
KRIG MOT MOBBERNE
Stortingsrepresentant Ulf Erik Knutsen (Frp) har tar i leserbrev til orde for null-toleranse mot mobbing. Mobbingen skal bekjempes med harde straffetiltak. Han er på linje med mobbeekspert professor Dan Olweus antyder ytterlige sanksjoner av den mer ydmykende sorten - "gapestokk-metodikk". Dette minner om en krigserklæring mot mobberne hvor hensikten helliger midlene. Jeg vil nevne en briljant formulering av Clausewitz: "..før du går til krig, må du bestemme deg for hva slags fred du vil ha."
La meg være helt enig om "null-toleranse". Problemet er bare det at den type ydmykelser og straffer har en mengde negative sider. Den verste er kanskje at mobbingen blir skjult - den "går under jorden". Dessuten kan det ofte bli vanskeligere for ofrene. Den skjulte mobbingen er ofte den mest skadelige. Og hvis vi ikke får tak i den skjulte mobbingen, så er vi like langt. Professor Anatol Pikas har i flere tiår arbeidet med denne problematikken og har utviklet metodikk for å finne tak i den skjulte mobbing. Dessuten finnes det en masse negativ sosial læring i Knutsen's foreslåtte terapi. Dette å dele verden i onde og gode har vel ganske vidtrekkende konsekvenser? Straffekåte Frp'ere er kanskje blant "de gode"?.
Den finnes mange gode metoder til bekjempelse av mobbing. Etter min mening tilhører Knutsen's en av de destruktive og som heller ikke løser problemet. Mange roper på hevn og straff mot mobberne. Frykt for straff og ydmykelser og en slags terrorbalanse synes for "mobbejegerne" å være en god løsning? La oss heller bruke, tror jeg, en av de metodene som virkelig løser problemene og gir tilnærmet null-forekomst. Pikas "Felles Bekymring metode" (FBm ) er en av disse som virker i mot dette målet. Og la oss velge metoder som løfter ofrene og ikke gjør det vanskeligere for dem. En tilleggseffekt er at det gir elevene øving i ikke-voldelig konfliktløsning, fredelig sameksistens, selvkontroll og gjensidig respekt - metoden er en øvelse og en opplæring i sosial intelligens.
Mobbing er alvorlig og ofte dødelig. La oss velge metoder som går til "roten" av problemet.
Tore Lende
Jeg fikk følgende respons fra psykolog Magne Raundalen.
"du har meget viktige synspunkter. Det som foreslås er jo regelrett motmobbing det minner meg om de verste anti-rasistenes budskap. Det eneste de mangler er konsentrasjonsleire hvor de
kan likvidere rasistene - dehumaniserte er de jo allerede! Takk."
Jeg undrer meg på om sanksjonspedagogene/terapeutene mener at sanksjoner er et sentralt element i all avvikende atferd - hos alle mennesker i alle aldrer? Jeg har arbeidet endel med voksne psykisk utviklingshemmede. Skal vi "normale" voksne styre disse ved hjelp av sanksjoner og en myndig ledelse? Eller skal de i det hele styres? Hva med at de motiveres til å styre seg selv, og utvikler det vi kan kalle en selvregulerende atferd?   Forskning har vist at dette ikke engang fungerer i forhold til hunder og andre dyr. Spesielt interesserte kan lese refleksjoner omkring autisme: www.lende.no/atferd2

HVOR GÅR VEIEN VIDERE?
Se ellers mine refleksjoner på FBm-metoden. Se spesielt UBUNTU www.lende.no/mobbing
Olweus-metoden er den mest brukte i landet og store kampanjer til millioner av kroner igangsettes, VG skriver: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=1180659
I følge Dan Olweus (på konferansen Vennskap Vinner august 2002)   er hans metode den eneste som norske myndigheter godkjenner og anbefaler. 56 andre metoder skulle ha vært vurdert og forkastet. Jeg undrer meg på hvilke? FBm er ikke vurdert. Men den hadde trolig blitt utelukket på grunn av manglende vitenskapelige dokumentasjon?
Personlig ønsker jeg å brette opp ermene, konkret utdanne lærere og ungdomsarbeidere, og selv gå inn i rapporterte mobbetilfeller, også der hvor det hele virker uklart og diffust - men hvor det er mistanke om at uheldige saker og ting skjer.
I vår iver etter å knuse forferdeligheten, ser vi ofte ut til å glemme de verdier læreplan og samfunn bygger på.

Sandnes
7.2.2002   (oppdatert 20.9.04)
Gjestebok
Tore Lende
Rishagen 12, 4321 Sandnes
51 667811

PS
Læringssenteret har utarbeidet "Veiledning for utvikling av sosial kompetanse i skole", og opplæring som en oppfølging av anbefalingene i rapporten: "Vurdering av program og tiltak for å redusere problematferd og utvikle sosial kompetanse" (KUF og BFD 2000). Veiledningen er utarbeidet i samarbeid med sentrale personer fra ulike fagmiljøer på feltet.
Se: www.lende.no/veiledning

www.lende.no
www.lende.no/mobbing
www.lende.no/megling
Les historien om "verstingen" "plageåanden" Markus: http://lende.no/markus
E-mail: lende@lende.no

PS
Send meg gjerne dine refleksjoner, erfaringer og kommentarer. Du har kanskje arbeidet med denne metoden eller andre?   Det er mulig at jeg kommer til å arbeide med en hovedfagsoppgave om temaet - eller annen avhandling.

Dagbladet skriver 17.11. (http://www.dagbladet.no/nyheter/2002/11/17/354043.html) om en stygg mobbesak ved Grindvold skole hvor hele 40 elever var involvert:
"Skolen har trukket pedagogisk-psykologisk tjeneste, barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, foreldrerådets arbeidsutvalg, politiet og foreldrene inn i arbeidet med å nøste opp hva som har skjedd og for å forhindre at noe sånt skjer igjen. I ett år har skolen jobbet aktivt med Olweus-programmet, som skal hindre mobbing og forebygge vold.
- Vi har snakket mye med elevene om mobbing og om det å empati for andre, så opplever skolen dette. Alle foresatte til elever som har vært inne i leiligheten, vil bli innkalt til samtale. Alle involverte elever har forklart seg. Nå vurderes tiltak som å gjerde inne skolegården, samtidig som det blir forbudt for elevene å forlate skolens område i storefri, sier rektor."
Det viser vel gjerne at Bondeviks løfter om å få slutt på mobbingen innen 2 år er forholdsvis urealistiske? Og det kan vel også tenkes at heksejakt på mobberne og "øvelser" i empati ikke fungerer helt som forutsatt?

OM YDMYKELSER Psykolog Evelin Gerda Lindner, som har tatt doktorgrad på tematikken, sier om ydmykelser: "Ordet humiliation på engelsk er ganske illustrerende. Grunnordet humus betyr jord på latin. Det ligger i ordet at folk som blir ydmyket, får presset ansiktet sitt ned mot jorden. Ydmykelse er ofte en viktig drivkraft i vold og krig. Når den undertrykte får makt, er faren for folkemord størst"
Et sammendrag av hennes disputas finner du på: http://www.psykologi.uio.no/studier/drpsych/disputaser/lindner.html
Psykiateren William Glasser vil hevde at ydmykelser vil resultere i voldelig atferd eller psykiske lidelser: depresjoner, schizofreni, etc. Det kommer an på personen og på situasjonen.

AGGRESSIVE OG VOLDELIGE PERSONLIGHETER
Både Olweus og Erling Roland synes å være enige i at mobberne har en personlighet som gjør dem aggressive og voldelige. De liker å plage andre. Ut fra denne kjensgjerning velger de å ta faste og tøffe forholdsregler og reaksjoner. Jeg vil argumentere med at disse voldelige personlighetene i stor grad er miljøbestemte og at "øye for øye" er en helt uhensiktsmessig reakasjonsform. Dessuten er det mulig at mobberne har "en leders" handlingsmønster - de er målrettede, gjerne litt dominerende, saksorientert og de vil ha kontroll. Dette kan være nyttige egenskaper, når det tilpasses andre.
Flere større amerikanske undersøkelser kan tyde på at miljøet er bestemmende. Konklusjonene der er at TV-titting øker voldelighet. Nå er det etter det jeg kan skjønne ikke sikkert det er TV-tittingen som er den utløsende faktor, det kan være andre ting i familien? Men uansett synes undersøkelsene å bevise at voldelighet har noe med miljøet å gjøre.
"Bare 5,7 prosent av dem som i barndommen hadde tilbrakt mindre enn en time per dag foran fjernsynet, rotet seg som voksne opp i voldsepisoder. Blant dem som hadde sett mellom én og tre timer, steg tallet til 22,5 prosent. Og blant dem som hadde sett mer enn tre timer per dag, ble hele 28,8 prosent senere " http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=2138961
Professor Paul Moxnes sine refleksjoner over dyproller, helter, hekser, horer og andre mytologiske roller kan være interessant lesing i denne forbindelse. "Deep roles are creations of the collective mind. They are prototypal fantasies of primordial origin that are projected onto persons and objects. They are the archetypes of inter-personal perception that strive to be reified in the family, at work, and in society. People are not necessarily as we see them, but organizational members need containers for their archetypal fantasies"

SKURKER, BØLLER, HEKSER OG HORER, ENGLER OG HELTER.
Moxnes behandler dette temaet i "Nytt norsk tidskrift" Nr 3-4 1993 side 329-336
"Organisasjonen trenger et offer for at en visjon eller strategi kan virkeliggjøres. Et slik offer er syndebukken... ved å finne en ekstern antagonist (fiende), skapes enighet innad.."    Kan kanskje mobbeofferet være en slik syndebukk for mobberne? Og er mobberen et offer, fiende, eller syndebukk for "mobbejegerne."?
Moxnes snakker videre om behovene for skurker og helter i grupper og organisasjoner: "disse gode og onde rollene på arbeidsplassen og i gruppen er arketypiske roller i jungiansk forstand. De fungerer som en avlasting for følelser vi ikke selv ønsker å vedkjenne oss."   Et eksempel: "Hun er jævlig, hun".    "Ved å se hekser i andre, kjenner vi ikke så lett giften i eget sinn ... det er lettere å drive djevelen ut av en organisasjon (gruppe) eller å drive det onde ut av eget følelsesliv... å drive ut de onde rollene, er en måte å drive ut angsten... og det gir oss en sjelelig ro ved at vi vet hvor det onde er lokalisert. Det gir oss en følelse av å ha noe å kjempe for, og dermed være levende...dyprollene er opprinnelig i oss, og ikke utenfor oss."
Det er mulig at Moxnes sine refleksjoner ikke treffer helt? Det kan likevel være fruktbart å undre oss litt? Kanskje det er lettere å se splinten i vår brors øye, og ikke være oppmerksom på bjelken i vårt eget?
Det er å håpe at disse tanker kan hjelpe oss å finne en rasjonell og moralsk høyverdig måte å møte denne problematikken på.

OM AVHØR AV MISTENKTE MOBBERE - MANIPULASJONSTEKNIKKER
Det kan i ofte være at det er to voksne som snakker med, avhører, en mistenkt mobber. Det brukes også metoder som er omstridt i politiet og er forbudt i mange land. "Vi vet du har mobbet, bare tilstå" Dette kan kalles "Bevisoverdrivelses-metoden"   En kan også la det skinne gjennom at det er best å tilstå, bare "legge alle kort på bordet" - konskekvensene vil da bli mindre.Og det forsøkes å legge hardt press på den mistenkte mobberen for å angi andre.   Det kan gis antydninger om at den mistenkte vil bli isolert, satt utenfor på forskjellig og få problemer hvis om han ikke erkjenner. En kan også gjerne si noe om "jeg kunne nok også gjort noe i en ligende situasjon." Når skyld nektes, avbrytes den mistenkte mobberen, og nye spørsmål blir stilt.
Dette at det også gjerne er to voksne mot en mindreårig, øker styrken av avmakt. Jeg har selv vært med på slike forhør. I mitt tilfelle syntes jeg det var særdeles ubehagelig da den andre læreren var ganske bevisst, og viste stor personlig styrke, denne ledet avhøret som minnet meg filmer jeg har sett fra krigen.. Lojalitet var likevel "ypperste dyd" - og avhøret ble foretatt i henhold til "vanlig praksis".. Jeg skammer meg over at det ikke ble gjort noe mer av det fra min side. Nå er det lenge siden. Det var et stort overgrep. Det har også vist seg i ettertid at den mistenkte var uskyldig. Det har kanskje også relevans å nevne en refleksjon fra professor i jus Jan Fritjof Bernt ved Universitet i Bergen: "Den største trusselen mot de ressurssvake er den ansattes lojalitet."
Ved metodikker som dette kan en også få frem det falske minner. Den mistenkte begynner å tvile på sin egen forståelse. Det kalles "Memory Distrust Syndrome" (Aftenposten 12.10.02)
Dette ligner på det utbredte fenomenet som i psykologien kalles "False Memory Syndrome"
Politispesialist Asbjørn Rachlew dokumenterer også at slike metoder, manipulasjonsteknikker, brukes i stor grad av norsk politi - bl.a. fordi de ikke har noen opplæring i avhørsteknikk. Det fører også til mange falske tilståelser.
I Storbritannia, som har kommet lengst i utviklingen av avhørsteknikk, er de amerikanske teknikkene strengt forbudt. Deler av norsk politi har vært preget av en "tilståelseskultur" som skyldes manglende utdannelse, sier Rachlew. Er våre lærere bedre utdannet til å foreta avhør? Han mener dette kan bære helt galt av sted overfor såkalte "sårbare personer", f. eks. ressurssvake personer som sitter isolert. Rachlew synes det er underlig at han, og hans kolleger, har vært så fokusert på tilståelsen.
Nå diskuterer og revurderer altså polititet sine avhørsmetoder. Det er også trolig på tide at revurderer våre metoder for avhør og såkalte "bestemte samtaler" med barn.

AKTUELLE LINKER OG LESING
KOLLEKTIV MOBBE-PSYKOSE
Regjeringens manifest mot mobbing.
Rektor Terje Kjøde, Ungdomskole nekter å skrive under, kaller det et makkverk, Barneombudet varsler rettsak, og mener Terje Kjøde kan bli holdt ansvarlig.
Dagbladet 16.11.03

Oppdatert og revidert 12.10.03
Send meg gjerne dine motforestillinger og andre refleksjoner på denne artikkelen. tore@lende.no
Anatol Pikas' hjemmeside

Kjære herr statsminister. Det går ikke an å få slutt på mobbingen, uten at vi som opplever mobbingen på nært hold får være med. Dere må høre på, og ta med både mobbers og mobbeoffers følelser, for å bekjempe mobbing. Vi har andre svar enn vedtak og regler.”, slik begynner brevet som ungdommene i No 1 out-prosjektet har forfattet til statsminister Kjell Magne Bondevik på vegne av 850 ungdommer som har deltatt i og medvirket i boken. Brevet ble forfattet da ungdommene fulgte lanseringen av mobbemanifestet på TV

Sterk refleksjon på Olweus-metoden i Dagbladet 23.11.02Av Sissel Benneche Osvold. Bør leses!

Boken fra Redd Barna "No 1 Out" anbefales: Boken No 1 out koster 120 kroner, og kan bestilles fra Redd Barnas kundesenter på telefon 22 99 09 00 eller e-post til kundesenteret@reddbarna.no   www.reddbarna.no

Boken "Trollene Spricker" av professor Anatol Pikas og Marie Liljengrn nbefales. Den koster 100 kroner og kan bestilles hos lende@lende.no Tlf 51667811

Paul Moxnes (1993): Dyproller - helter, hekser, horer og andre mytologiske roller i organisasjonen (Deep Roles: Heroes, Witches, Whores and other Mytological Roles in Organizations). Oslo: Forlaget Paul Moxnes, 3. opplag 2001.
288 sider. Pris kr. 295,- ISBN 82 990746 65
Læringssenteret Norwegian Board of Education http://www.ls.no/
Trondheim Kommune:    Kort oversikt over Olweus-programmet: http://www.skole.trondheim.kommune.no/rye/olweus.html
Skoleposten: http://www.skoleplassen.no/Kroa/Mobbing.htm
HEMIL-senteret/Olweusprogrammet: http://www.uib.no/psyfa/hemil/mobbing/index.html
Olweusprogrammet: http://www.ls.no/doks/2001-5-14_2.doc
NRK - Famile og Barn: http://www.nrk.no/kanal/nrk_p2/sann_er_livet/samfunn/familie_og_barn/670378.html
Friskolan i Säffle - en skole uten mobbing. Mosse Jørgensen. Reportasje av NRK: http://www.nrk.no/kanal/nrk1/faktor/2156824.html
Her er en meget positiv artikkel om Olweus og hans forskning/metode i bladet Forskning: http://www.forskningsradet.no/bibliotek/forskning/200105/2001050701.html
"Olweus-metoden" er ikke straff på gammeldags måte mener psykolog Reidar Thyholdt: http://www.dagsavisen.no/utdanning/2001/08/592013.shtml
Siw Ellen Jacobsen: "Gir mot til de motløse" En positiv refleksjon om Olweus-metoden i bladet "Forskning": http://www.forskningsradet.no/bibliotek/forskning/200105/2001050701.html
En refleksjon om mobbing og konflikt: http://skolenettet3.ls.no/dok/sn/fag/skolemegling/mobbing.html
Pernille Moe: Mappeoppgåve om mobbing    "Mobbofferet vert ofte trua med meir mobbing viss han/ho skulle ”sladre” til ei vaksen. Foreldra til offeret kan og bli utsett for sterkt press frå borna om ikkje å ta kontakt med skulen av same grunn"
En refleksjon på Lorraine Monroes pedagogikk: http://lende.no/monroe

Fra: Mobbing og mestringsatferd blant elever i grunnskolen på Åland av Runar Olafsen
http://www.google.com/search?hl=no&q=Lende+And+Olweus&btnG=Google-s%F8k&lr=lang_no

Mobbing - Definisjon
Pikas (1975b) definerte mobbing som gjentatte negative aktiviteter (fysiske eller psykologiske angrep og/eller demonstrative utestenginger fra fellesskapet) rettet mot ett individ av to eller flere individer som er i interaksjon med hverandre. Karakteristisk for mobbing, er at mobbing er betraktet som ulovlig eller motstridende med normene i samfunnet. Mobberne forsterker vanligvis hverandres negative atferd. Det virker som forsterkningen er ett mål i seg selv. Olweus (1986) hevder at en person er mobbet når han eller hun utsettes for negative handlinger, gjentatte ganger over tid, utført av en eller flere personer. Forholdet mellom partene er ujevnt. Negative handlinger kan utføres ved fysisk kontakt, med ord, eller andre måter som å vise grimaser, eller intensjonell eksklusjon fra en gruppe.
Pikas' (1975b) og Olweus' (1986) definisjoner av mobbingen er relativt sammenfallende, men Pikas tar i større grad enn Olweus med gruppens innflytelse i betraktningen av mobbing. Pikas, i motsetning til Olweus, hevder at forsterkningen mobberne får av hverandre spiller en viktig rolle. Med Olweus' definisjon som utgangspunkt regnes også en-mot-en situasjoner som mobbing, dersom styrkeforholdet mellom partene er ujevnt. Olweus er mer opptatt av forholdet mellom mobberen og mobbeofferet, mens Pikas er mer opptatt av mobbing som en gruppeprosess. Mobbing kan altså betraktes ut ifra fra relasjoner mellom individ og hvilke roller individ har eller har fått tildelt i gruppen (Salmivalli et al., 1996a). Mobbing er et fenomen som eksisterer mellom mobber og mobbeoffer, men ikke isolert fra resten av individene i gruppen.