Av Viktor Klippen
og Fredrik Refvem (foto)

Tore Lende er ufaglært fredsapostel, nylig hjemvendt fra Russland. Erfaringene er malt tjukt utpå mannen. Det nytter med dialog.

Fredsforsker?
Nei, fredsarbeider! Kall meg heller peacemaker, fastslår den kraftig bygde næringslivsmannen som har overrasket mest av alt seg selv ved i en alder av 55 år å starte et nytt liv blant professorer ved norske og utenlandske universiteter. Temaet er fred og konfliktløsning på alle plan, og for tiden er han like mye bak kateteret som foran. For selv om sandnesmannen med røtter på Jæren formelt ikke kan skilte med mer enn sosialpedagogikk grunnfag, tatt i voksen alder, fungerer han ofte som assistent for Johan Galtung, internasjonalt anerkjent fredsforsker.

Redd Russland
Men det er ikke dette som ligger i øyeglansen og i de engasjerte ordene.

Tidligere Sovjetunionen er en kruttønne med mer enn hundre latente konflikter. Folk i Russland har på mange måter resignert. De har ikke tillit til lederne, sier Tore Lende. Han er mer redd det ustabile styret enn før han reiste, men har fått mer tro på kontakt over landegrensene.

Det er gått to uker siden han underviste hovedfags- og doktorgradsstudenter i fredsslære i den gamle kulturbyen Pskov helt vest i Russland. Ukeskurset hadde han sammen med professor Vidar Vabheim fra Universitetet i Tromsø. Og forespørselen fikk han etter anbefaling fra Galtung.

Selv betraktet Galtung de russiske studentene som desillusjonerte, og takket nei til et nytt besøk. Tore Lende drev nærmest gruppeterapi for å gi dem tro og håp, og er sjokkert over responsen som nå blopper inn på epost.

Selvlært
"Kurset lærte meg at jeg virkelig kan være fredsskapende", skriver en student. Mange var overrasket over den personlige tonen til de norske foreleserne. Tore Lende tar i sitt kompendium utgangspunkt i eget liv, egne nederlag, og i tillegg i en annen norsk skjebne: Et autistisk barn uten hørsel og syn.

God kommunikasjon er den samme enten det gjelder en autistisk unge eller Milosevic. Folk kan ikke manipuleres til forandring. Du må nå inn til hjertene. I Russland fikk jeg et veldig kick på at det nytter, men alt må starte i det små. Det gjelder å mobilisere folk til fredstenkning i skoler og grupper, sier han.

Mange vil kanskje huske Tore Lende som mannen som kjempet mot OL-organisasjonen i Lillehammer i 1994. Bedriftens hans på Vibemyr vant retten til å bruke motiver og logoer på t-skjorter som de hevdet kunne forveksles med offisielle OL-produkter.

Det ble en stor suksess, forteller Lende. Likevel gikk han få år etter konkurs, og livet gikk nesten i stå.

Jeg hadde aldri i mitt liv tenkt at jeg skulle begynne å jobbe med fredsarbeid. Da jeg fikk forespørselen om å reise til Russland, måtte jeg klype meg i armen, smiler han.

Samfunnsfiende
Jeg var forholdsvis konservativ og kristelig før i tida. Galtung var en rød klut, en samfunnsfiende som jeg aldri ville tatt i med ildtang, forteller han. Men i forbindelse med at Tore Lende tok grunnfag ved Den sosialpedagogiske høgskolen ved Hanabryggene, traff han Johan Galtung og ble overveldet av hans tanker.

Jeg tente i bånn. Prinsippene som han bruker, stemmer : Ikke-vold og det å møtes med respekt. Hadde mer ressurser og kreativ forebygging vært brukt, så hadde kanskje krigen i Kosovo vært unngått.

Tore Lende meldte seg inn i Galtungs Transcend-organisasjon.

Ved senere besøk har han vært Galtungs assistent. I fjor sommer ba fredsforskeren ham å søke et fredsseminar i Budapest. Kriteriet var egentlig ett eller flere internasjonalt publiserte forskningsarbeider, men Galtungs anbefaling var god nok.

På seminaret knyttet Lende kontakter med professorer i tidligere Sovjetunionen, blant annet i Pskov.

Senere er han også invitert til å holde foredrag for FN-ansatte diplomater på weekendkurs i Geneve.

Ekstravakt
Til daglig er Tore Lende ekstravakt i halv stilling for psykisk utviklingshemmede. Både den ikke-akademiske og den kristne bakgrunnen hans bryter totalt med normalen i fredsmiljøet.

Jeg mener jeg har noe å bidra med, og føler meg ikke underlegen faglig, sier han.

Etter å ha truffet en serbisk professor, forknytt og full av bitterhet, i Budapest, er et av de største ønskene å få reise til Serbia og holde kurs i dialog. Dessuten har han planer om kurs for globaliserte selskaper, om deres fredsoppgaver. Og så håper han på en ny russlandstur.

Kan det nytte?
Jeg tror på mobilisering av titusener av små "gandhier". Kanskje ikke en stor Gandhi, men mange små, svarer han.