Kjære alle undertrykte venner
Flere har benyttet maillisten til å ønske god påske. Det vil jeg også gjøre
 
 Jeg forsøker å bruke ordet fattig og gjeldsoffer minst mulig. Begrepene  marginaliserte eller økonomisk segregerte er mye mer dekkende.  Men det er vanskelige ord.  Jeg liker å tenke på oss som de "økonomisk -systemisk undertrykte"  - eller på norsk kan vi snakke om "den utenforsatte" . Vi er blitt offer for et politisk-teknokratisk system mange mennesker ikke takler - og noen av oss var på feil sted til feil tid.  Det har med sosial eksklusjon  - sosial utestening å gjøre og undersøkelser tyder på at skadevirkningene er større på mange måter når en er ekskludert et rikt land.  Jeg har vært mye på Balkan --- og jeg kunne faktisk drømme om å bo der.  Selv med 700 kroner i måneden i lønn.
 
Jeg har nettopp fått en 70 siders rapport fra FAFO - "DEN NORSK FATTIGDOMMEN...."  http://www.lostat.no/Tjenestemannsbladet/nr1_02/fattige2.htm  (1 side)
 
og http://www.fafo.no/pub/rapp/672/index.htm  (70 sider)
 
Vi er kommet i situasjonene mer eller mindre uskyldig. Mange mennesker er ikke i stand til å takle og mestre et moderne og svært komplisert samfunn.  Skal vi av den grunn dømmer til sosial undergang?   Vi må gjøre noe med systemene slik at vi forhindrer at flest mulig havner i den ekskluderte gruppen.  Og et system som gjør at folk kan begynne på nytt.
 
Jeg fikk et mail fra en statssekretær:
 

"Mange takk for nyttig innspill! -Jeg er enig i at det er mange utfordringer på dette feltet, som politikerne ikke har tatt hånd om godt nok. Dine innspill er relevate både i arbeidet for å forebygge fattigdom, og for å skape et enklere samfunn for både dem som har ideer og skaperkraft, og for dem som faller utenfor.
 
Jeg har lyst til å gi deg ett eksempel fra min egen bekjentskapskrets: En venn gikk konkurs tre ganger før han lykkes og ble veldig rik. -Så noen er heldigere enn andre, og vår utfordring er å skape en politikk både for dem som lykkes og for dem som ikke lykkes.
 
Mange takk for henvendelsen, og ha en god påske!"

1.7 Fattigdom - Marginalisering - Øko-sosial segresjon

Det kan virke besynderlig å snakke om fattigdom i det skandinaviske velferdssamfunn. Mange vil tenke "Det er da bare asosiale, arbeidsskye elementer som er fattige?" Her i denne oppgaven vil jeg se på fattigdom som noe relativt, eller prosess.. (Liv Johanne Syltevik i Sosiologisk Tidsskrift 4-97) Depravasjon av forbruk, deltakelse i kultur og sosiale muligheter er fasetter ved begrepet. Fattigdomssituasjonens varighet er et avgjørende moment. For et gjeldsoffer er det oftest snakk mange år - både 10, 20 og mer. Det kan være mer fruktbart å bruke begrepet "marginalisering". Vi kan også snakke om en slags apartheid - utelukkelse.

Ordet øko-sosial segresjon er en beskrivende betegnelse på vår virkelighet.

De fattige og ressurssvake stiller med store handicap, mye større enn før? Noe som Inge Bø dokumenterer i sin bok Sosiale nettverk. En kommer inn i en ond sirkel og effekten blir verre for hver generasjon. Kostnadene for samfunnet er enorme. Deltakelse i fritidsaktiviteter som f.eks. fotball, musikkorps koster tusenvis i året. Til klassens sykkeltur kreves det en sykkel. Det er snakk om prosess som leder til utelukkelse fra normale samfunnsaktiviteter og som hindrer en aktiv deltakelse i samfunnslivet. Inklusivt det å få seg en utdannelse, videreutdannelse. Det betyr ofte en prosess som hindrer den berørte å ta ansvar for sitt eget og familiens liv på en normal forventet måte. Det er snakk om en slag kronisk, psykisk lammelse. En kronisk disharmoni - som av forskning regnes for de mest uheldige omstendigheter barn kan vokse opp i. (Schaffer 96) Et gjeldsoffer vil stort sett alltid være marginalisert og satt utenfor. Mulighetene til å få tilfredsstilt de grunnleggende psykologiske behovene som nevnes i 2.11 vil være dramatisk begrenset og umuliggjort. En som er fattig, uten å være et gjeldsoffer, vil kanskje ha noe større muligheter? Den aller største hindringen er likevel at et gjeldsoffer har mistet sin verdighet og selvrespekt. Det hindrer ham i å gjøre sine plikter som familie- og samfunnsmedlem. I beste fall en kjempende frittgående fange av omstendigheter og skam - bundet, innelukket, segregert, i sine egne nederlag I svært mange tilfeller blir alkohol og eller piller eneste trøster og venn. Den gir korte øyeblikk en illusjon av verdighet og mestring. (Kostnadene ved dette velger "systemet" å ta senere, i generasjon etter generasjon(?) - de følger lover og forordninger.)

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu er sitert i Sosiologisk Tidskrift 1-2.98:

"De dårligst stilte i samfunnet lider ikke bare av mangel på materielle resurser, de er også marginaliserte, utestengte, uten språklig og mentalt overskudd til å bryte med de logikkene, de forestillingene som definerer deres situasjon som naturlig." Han argumenterer videre med at de som har de nødvendige språklige ressurser, og den nødvendige kulturelle kapital, må bli talerør for undertrykte grupper overfor det han kaller den legitime sosiale orden. Vi har etter hans mening å gjøre med alvorlige overgrep mot forsvarsløse mennesker som kollektivt mangler den kulturelle og økonomiske kapital som må til for å ha en mulighet til å bli hørt. Noen sterkere må tale deres sak. Kjempende og fattige arbeidere reiste seg og kjempet. De ble del av en kultur som bygdes, de hadde identitet og noe stolthet. Det var et fellesskap Denne gruppen er sosialt hjemløse. Flyktninger. Lonely riders. Det er et ensomt liv. Hvor en heller ikke blir forstått av sine nærmeste. Kanskje heller ikke seg selv? Håpløsheten kan drive en i irrasjonell adferd og selvdestruksjon - bevisst eller ubevisst.

Richard Rorty legger vekt på at solidaritet er evnen til å oppdage og til å identifisere seg med smerte og ydmykelse. Den utvikles best i møte med konkrete eksempler på praksiser som har en grusom virkning. Det kan vi få gjennom den journalistiske reportasjen, filmen, TV-programmer og romanen. Jeg var å håpe at min oppgave ville føre til at problemet ble nærmere belyst. Rorty snakker også om hvordan språk og virkelighetsbilder etablerer forskjeller mellom folk. (Rorty 89)

Når det gjelder barn som opplever forskjellige typer traumer: Ulykker, konkurser, fengsling av foreldre, foreldre i fortvilelse og maktesløshet, krig o.m er det mye forskning. Magne Raundalen gjorde rede for dette i forelesning på Hanabryggen i forelesing 27.8.98. Jeg bare nevner fort noen vanlige symptomer. Søvnproblemer, hodepiner, mageproblemer, skoleproblemer, skyldfølelse, isolering, regressiv adferd, angst, påtrengende minner. Dette er problemer som kan hende ALDRI blir legt

.7 En "ny" moral. Du og jeg.

I boken "Kunsten å omgås hverandre" (Fløistad 91) skisserer Guttorm Fløistad samfunns- og samværsmodeller som vil hjelpe oss til å bli maksimalt givende medmennesker. Han nevner at begynnelsen til Romerrikets oppgang var da keiser Augustus slettet all gjeld som borgerne måtte ha til staten. Dette var med å sette i gang en frigjøringsprosess som løftet landet til en stormakt. Jeg forstår boken som en lengsel etter rettferdighet - som Jesus uttrykker i bergprekenen: "Livslykkelige, salige, er de som hungrer og tørster etter rettferdighet" (Matt. 7 - fri oversettelse) Dette er bokens budskap. Den beskriver den nære og organiske ledelsesmodellen. Motsetningen er den hierarkiske modellen hvor plikt - og regelmoral er viktige bestanddeler. Den er patriarkalsk, fremmedgjørende, klasseskapende og visjonsløs. Tvangslojalitet og ensretting er andre kjennetegn. Den setter grupper, klasser og profesjoner opp mot hverandre. Han etterlyser omsorgsmoralen i en ledelse som primært er koordinerende . Det samsvarer med det Jesus uttrykte i Matteus 23 om at ingen skulle la seg ære som ledere: "Dere er alle brødre". Brorskapet og likeverdstanken er budskapet. Blant annet snakker han om arbeidsplassen som "the corporate home". Den "Gyldne regel" som vi finner i Matteus 7, er den overordnede lov. Eller som Confucius sa: "Du skal ikke gjøre mot andre det du ikke vil de skal gjøre mot deg." Dette bør da også trolig i størst mulig grad gjelde i samfunnet, staten, kommunen, arbeidsplassen - alle grupperinger vi mennesker er med i. Fløistad nevner også et annet sitat fra Confusius: "Den moralske kraft lever ikke ensomhet, men samler alltid naboer (Analekter, bok 4,25) Kong David utrykte det samme: "Se hvor godt og herlig det er at brødre bor sammen. Det er som den gode olje som flyter ned på skjegget...der har Herren satt velsignelse. Liv til evig tid." Fløistad beskriver et samfunn hvor vi har ansvar for hverandre. Et samfunn der vi møter hverandre som du og jeg.

2.7.1 Forakt og likegyldighet for svakhet

I boken "Forakt for svakhet" (Ofstad 91) har Harald Ofstad flere analyser av fascismens natur og vesen. Han hevder at mange av dens holdninger blomstrer og dyrkes i dagens samfunn. Han fremhever det påfallende med de store ulikheter i et samfunn som har lagt feudalsamfunnet bak seg. Suksess beviser dyktighet. Samfunnsmessig nederlag beviser udyktighet. Han forklarer at samfunnets tekniske og industrielle karakter tiltrekker seg personer med sans for det organisatoriske spillet. Disse har en distanse til de berørte personers velferd. De har gjerne sans for regler, forordninger, organisasjon, overskudd, fremgang. Det kan kalles de systemorienterte. De livsorienterte søker først og fremst kjærlighet og menneskelig fellesskap. De vil lettere tape i dagens samfunnsstruktur. (ibid s.231). Ofstad snakker om forakt eller likegyldighet for svakhet. De konforme har en rett til å dømme avvikeren. Det er da nærliggende å trekke inn Baumans tanker om de "skitne og rene" (Bauman 97). På den tiden Ofstad skrev sin bok (1971) var det ikke snakk om gjeldsofre. En gjør likevel neppe tenkeren noen urett i å inkludere denne gruppen. I forordet snakker Ofstad om hvordan vi i ord hyller ideen om menneskeverd. Men bak ordene lever våre kyniske vurderinger av mennesker som nyttige eller unyttige, sterke eller svake. Det er en amoralsk verden. Det handler om egoisme, makt og ære. Løgnen regjerer. Det er viktigere å være solidarisk med de svake og utslåtte, enn med de mektige, hevder Ofstad. Boken er uttrykk for at vi ser våre egne trekk forstørret i nazismen (fascismen). Det essensielle i dagens situasjon er at den sterke hersker over den svake. Den som lar seg beherske er foraktelig. Fascismen er uttrykk for tendenser som er dypt rotfestet i oss.