Reiseleder: Sogneprest Jens Olav Mæland, Etne  Jens Olav har i mange år vært lærer på Fjellhaug og har skrevet flere bøker.  Han har vært feltprest i Libanon, nå er han sogneprest i Etne.   Vi var en gruppe på nærmere . 20 – de fleste fra Etne og Hordaland

Vi så likevel ”uendelig” med historiske bygninger, kirker og annet. Men hovedvekten var lagt på å møte landets ”levende stener” – ta del i folkets smerte, kjenne dets nød og spørre ”hva skal vi gjøre?”  For å forstå vår egen situasjon – vår egen frelse – kunne det også være viktig å gå til våre ”røtter” i det som kalles Det hellige land. 

De tre første dagene bodde vi  i Abrahams Herberge - Beit Jala/Betlehem, 1 mil fra Jerusalem..(www.lende.no/ibrahim).  Alle som reiser til Israel bør tenke på å bo der, for å støtte den ”døende” kirke i det Hellige Land som har vært der siden apostlenes tid. . Dessuten er det et aldeles utmerket hotell. 

Hele området der tilhører Vestbredden og det er unntakstilstand. Området er okkupert og palestinerne er ”lukket inne” Muren gikk også like ved og skapte store problemer for folket der.  Turistvirksomheten har vært helt minimal de siste årene og folk har det særdeles vanskelig.  Det er store militære sjekkposter som vi måtte gjennom.  Ved sjekkposten satte bussen oss av og vi måtte gå noen hundre meter til andre siden, hvor en ny palestinsk buss ventet oss og tok oss resten av veien. De jødiske sjåførene turte ikke kjøre inn på palestinsk område med israelske skilter. De var redd for angrep.  Det var kanskje ikke uten grunn – og derfor kanskje også best for oss?

Abrahams Hus – et herberge/hotell som drives av en luthersk menighet, Reformasjonskirken, som også driver barnehjem , og mange andre aktiviteter. (www.luthchurch.com)  For noen av oss ble møtet med barna der den største opplevelsen.  Menigheten består av 400 palestinere. Det fleste svært fattige.  Flesteparten i Beit Jala er kristne og det er mange forskjellige kirkesamfunn. Men de kristne blir færre og færre da de flytter ut – det er for vanskelig å leve i landet under israelsk okkupasjon.  Det er trolig også hensikten med Israels politikk at de skal ”sulte” dem ut av landet og bort fra sine gårder, olivinlunder etc…Slik oppfatter de det. 

Nå bor det også over 1 mill palestinere innenfor Israels grenser.  Nesten halvparten av jødene  vil ha dem ut av landet ifølge spørreundersøkelser. . Men det er ikke så lett å få til..

De kristne i de palestinske områdene føler seg i stor grad sviktet og glemt av vestens kristne 
Det er en kristenplikt å se og ta ansvar for ”vårt eget” folk når de er undertrykket og i åndelig og materiell nød.  Det er dette ansvar vi ville ta. De er svært opprørt over at kristne i Vesten gir så stor støtte til staten Israel. 

Abrahams Hus drives av den lutherske kirken og stort sett med penger fra  tyske kirker. Det er også en vennskapskirke til kirken i Etne. 

I Betlehem/Beit Jala- området var det mange kristne store skoler som drev svært godt.  Når vi kjenner fattigdommen, arbeidsledigheten og situasjon, var det ikke vanskelig å se det store i det arbeidet som var blitt gjort. 

Det viktigste for oss var ikke hva vi så, men folkene vi fikk møte.   Vi møtte bl.a pastor  Jadallah Shihadeh og biskop Munib Yonan i den lutherske kirken i Palestina og Jordan. 

Jadallah var gjest hos Jens Olav i fjor.  Det ble også skrevet en del i pressen om det besøket.  Til sommeren kommer en gruppe ungdommer fra Beit Jala til Etne for å være sammen med norske ungdommer.

Møtet biskop Munib Yonan var sterkt.– han er en stor personlighet og har skrevet mange bøker.  Han er en god venn med vår statsminister.  Møtet med en av de palestinske lederne på Universitetet i Betlehem (www.bethlehem.edu)  satte også dype spor. Dette universitetet drives av den katolske kirken. Jeg tenkte: ”Norske ungdommer bør tenke på å ta noen fag der”

Vi hadde to utflukter til Jerusalem mens vi bodde der.  Da måtte vi gjennom sjekkpunktene og bytte busser.  Det var et ”himla” liv i den arabiske delen.  Men det har nok vært mye mer.  De siste 4 årene har turismen vært på et minimum og mange butikker har måttet stenge.  Enda verre er det i Betlehem.

Jerusalem var en fantastisk by.  Men det hele gikk for fort for meg.  Å besøke graven, Golgata og Getsedmane var greitt nok.   Det var egentlig bare store kirker og gudshus.  Noen spesiell åndelig opplevelse var det vel ikke for meg…? Det største for meg var møtet med en etiopisk munk i en kirke – jeg tok meg tid til å hilse på denne. Skulle gjerne brukt mer på de der.  Men gruppen måtte holde sammen. 

Vi besøkte utrolig mange flotte kirker over alt.  Jeg var så fokusert på menneskene, at jeg klarte ikke å konsentrere meg om så mye annet på så kort tid.  Jeg ville forstå, jeg ville leve med, jeg ville identifisere meg  -  vært ett med.  Men du verden, det er fantastiske bygninger og glassmalerier osv. som kan pusten fra oss. 

Det sprenger vår forestillingsevne. Hva ikke oppkom i noe menneskes hjerte, hva Herren har beredt for sitt folk.  Dybden, bredden og høyden kan ingen fatte. Han gir oss åpenbaringsglimt og vi faller ned for hans føtter og sier:  ”Verdig er du til å få pris og ære, for med ditt blod kjøpte du oss av fra alle slekter og tider. Vi takker Ham som i sin nåde lot oss bli inkludert i Abrahams løfte.”

Den 4. dagen reiste vi fra Beit Jala til Dødehavet.  400 meter under havflaten. Jeg badet – men foretrekker vanlig vann.

Vår jødiske guide, Elizabeth, var svært flink .   Hun hadde 4 barn på akkurat samme alder som våre – de 3 største var jenter og den minste gutt.  Hun var med og gjorde turen rik og innholdsrik.   Dessuten er det vil ikke noen som kan så mye som Jens Olav om Bibelen og området?. Vi fikk en tur som kanskje hadde mye mer innhold enn vanlige pakketurer? 

Ellers så bodde jeg alle dagene på rom med Per  Jeg likte i utgangspunktet ikke at jeg ved en feil ikke hadde fått enerom.  Men det viste seg å bli en stor velsignelse for meg. Vi hadde svært mye å snakke om.   Da alle dager begynte tidlig og var hektiske med mye gåing.  Milevis.  Så var vi trette.  Men Per og jeg snakket sammen til langt på natt og ble god venner.  Vi undret oss sammen over livets og evighetens mysterier..   Vi kommer nok til å holde kontakten. 

Litt sent på kvelden etter at vi reiste fra Beit Jala, kom vi frem til Tiberias – ved Genesaretsjøen.  Der var i i 3 dager hvor vi bodde på et fint turisthotell.  Om dagene reiste vi rundt i områdene og så på kirker på kjente plasser hvor Jesus hadde vært. Vi var også i båt på sjøen og gikk i land og spiste ”Petersfisk”

Vi var også der hvor Bergprekenen ble holdt. Det var kanskje det som gjorde mest inntrykk på meg.  Bergprekenen er nok det som griper meg sterkest i Bibelen.  Det er reelt, det er nært, det er virkelig – og det er nåde som blir gitt til de mottakelige, de fattige og ydmyke. Det er Guds rike som kommer til oss.  Det er ”løftet” – det er landets livskraft og innhold. Det er løftetslandets evige prinsipper.  Det er Gudsriket som er kommet til oss.

Nasaret og Golan var også med på reiseruten.   Golanhøydene ligger 1200 meter over havet og den dagen var det kaldt, det regnet og blåste.  Det var 2-3 dager med kjølig vær og regnbyger.  Nettene var ikke så varme. 

På veien ned fra Golan fortalte den jødiske guiden om sin erfaring.  Hun var helt på israelsk side, men hun syntes de for unødvendig hardhendt frem.  Hun, i sin guidevirksomhet, hadde fått svært gode palestinske venner. Hun mente at de jødiske fiendebildene var helt feil.  Det fleste palestinerne var ikke slik som jødene trodde. Hun ville nok at Israel skulle gitt fra seg større landområder enn de har gjort.  De 3 eldste jentene hennes hadde vært i militæret.  Alle må 4 år i militæret og det er et tøft liv.  Hun mente det røffe militærliv ”ødela” ungdommene.   De ble harde.  Og det førte til utskeielser med alkohol og stoff.   Svært stor del av jentene tar også en eller flere aborter mens de er i militæret..  Hun bekymret seg over brutaliseringen. Hun fryktet også borgerkrig i landet, innbyrdes mellom jødene, da motsetningene var svært store.  Faren for borgerkrig så jeg også at Israelsmisjonen snakket om på sin hjemmeside.

80% av jødene tror ikke på Gud.

Fiendebildene er sterke på begge sider.  Jødene ser stort sett svært ned på palestinerne. Fra barnsben av lærer de å hate og forakte.  Det samme gjelder palestinerne.  Det har stor forakt for jødene. De lærer det fra sine første år. 

Guidens minstemann på 19 var nå gammel nok å gå i militæret.  Han var svært følsom og snill. Hun orket nesten ikke tanken på at han skulle ut.  Og hun hadde spurt om han ikke kunne nekte og heller ta fengsel.  Men han ville gjøre sin plikt.   Jeg gråt hele veien ned….en halvtime. Da jeg tenkte på de lidelser både jøder og palestinere hadde gått gjennom.  Og jeg måtte be for guiden,Elizabeth og familien hennes og hele situasjonen.

Noe av det ”beste” med denne turen, var at vi fikk kjenne noe av den smerte både jøder og palestinere har måttet gå gjennom, og den urettferdighet begge folk har lidd.

Den siste dagen kjørte vi fra Tiberias og var innom en stor skole, drevet av en kristen palestinsk prest,  Elias Chacour.    Skolen har 4 tusen elever. Barneskole, ungdomsskole, videregående og universitet.  Det er både jøder, kristne og muslimer der.  Men nå de siste 4 årene har det ikke vært så mange jøder.  Den jødiske guiden vår var svært forskrekket på dette at jøder kunne gå på en slik skole..  Vår guide hadde heller aldri hørt om Elias. Han er internasjonalt kjent og foreslått til Nobelspris flere ganger. Han medvirket ir Camp David 
Men han var likevel ukjent for vår velinformerte og godt skolerte guide. Det viser litt av at vi lukker oss inn i våre egne rom og vet ikke hva som foregår utenfor.

Elizabeth ble nok ganske sjokket da hun hørte Elias sine meninger om situasjonen i Israel.  Hun mente at det han sa var helt feil.  Elias har skrevet en bok som kom ut på Lunde forlag for noen år siden.  Den het ”Blodsfrendere”.   Den beskriver hvordan palestinerne ble drevet bort i 1948.  En gripende historie. Den bør leses. 

Elias antydet også at den kristne tro hadde mer til felles med islam enn med judaisme.

Jeg stilte et spørsmål til Elias om han ikke så på denne fundamentaliske islamismen som en trussel og fare.  Da ble han nesten sint og jeg fikk så ørene flagret. Han mente at vi i den kristne kirke ikke hadde noe å rose oss av. Det som ble gjort i Jesu navn av kristne rundt om i verden var ikke bedre.  Vi var blinde for våre egne synder.  Jeg satt tilbake ganske slukøret.  Kanskje han hadde mye rett i det han sa?  Biskop Munib Yonan understreker at om vi maler fiendebilder av hverandre skaper vi de bildene vi maler.  Vi kan ikke møte fanatisme med fanatisme.  Da har vi tapt.  Vi må se etter felles verdier som vi kan bygge på.  Ved å møte dem som fiender med frykt og avsky, sår vi hatets og voldens sæd – konflikt.

Yonan har hatt mange samtaler de siste 15 år med både jødiske rabbier og muslimske imamer.  De er sammen fra alle 3 religioner og har ærlige samtaler. Yonan fortalte om en jøde som bodde i Jerusalem (husk at Jerusalem er en både kristen, muslimsk og jødisk by)  En dag var han invitert i synagogen sammen med en imam., Der var det en jøde fra Jerusalem som for første gang hilste på og snakket med en muslim – 67 år var denne jøden. Yonan forteller hvordan i en hans nære familie ble drept av en selvmordsbomber.  I sin tale i begravelsen sa han: ”Vi må fortelle verden at vi ikke har noe sinne i våre hjerter.  Det finnes ingen hevn. Vi vet ikke hvem som drepte.  Og vi vil ikke vite. Det var den politiske situasjonen som drepte. Herre tilgi fordi de vet ikke hva de gjør. La Georg Yonan bli en fredens martyr. Må vi tale tilgivelsens budskap.”

 Munib Younan forteller om episoder fra  den tid han studerte teologi i Finland. Det hendte at da han kom på et bedehus eller lignende fikk det fram det israelske flagget og spilte den israelske nasjonalsangen.  Det var ikke så enkelt for ham. 
Og da de gjerne  trodde  han var jøde -  og han  fortalte at han var israelsk palestiner - gikk  liksom teppet ned  og det  ble taust og beklemt .  Det var liksom  "second class".  De var i 1948 ble jaget fra sitt land og eiendom og deres hus jevnet med jorden.  Hans kone kom fra det med livet i behold som ved et under.  Da er det gjerne ikke så vanskelig å forstå at det kan være vanskelig når slike ting skjer.

Den israelske kjente general Moshe Dayan (han med bind for ett øye)  var i 1967 i en begravelse av en jødisk gutt som bar blitt drept av palestinere.  Stemningen og hatet mot palestinerne var høyt.  Moshe Dayan grep ordet og ba dem roe seg.  Han snakket om at vi måtte forstå palestinernes raseri, ”vi har jo tross alt tatt deres hjem og gårder og jaget dem bort.” 

Vi var også innom Israelsmisjonen i Haifa – og fikk treffe  Håvard Kleppe fra Klepp.  Han leder senteret.  Det er et blomstrende og spennende arbeid som drives der. (www.israelsmisjonen.no)   Deres hovedmål er nå jødene. ”For jøde først….”  De når likevel mange folkegrupper.

Fellesturen ble avslutten i den flotte kystbyen Natanya. Klokken 1 om natten den 5. mai reiste gruppen hjem.  Alene var jeg tilbake.  Noen viktigste oppgaver gjensto.

Den store dagen var kommet.  Jeg skulle til Vestbredden, ”Palestina”.  Det er et lukket område.  Ingen jøder går inn.  Og ingen av dem jeg snakket med, heller ikke guiden, trodde det gikk an for meg å komme inn. I Tiberias traff jeg også noen palestinere som advarte meg.  Da begynte jeg å bli en smule redd. Men jeg var fast bestemt på å besøke både Nablus og Gaza. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme dit.   Folkene i resepsjonen ristet bare på hodet og lurte på om jeg kanskje var en smule gal? 

Snakket da med sjefen på restauranten vi spiste.  Han sa at han visste om en taxisjåfør som ville kjøre. En gammel luring.  Det er ca. 5-6 mil dit.  Jeg avtalte en pris på 150 kroner.  Han kom og hentet meg neste morgen – og jeg trodde han ville kjøre meg til Nablus.  Men han stoppet noen hundre meter fra grensen. Da var jeg vel ikke halvveis? Jeg gikk av og begynte å traske mot grenseposten med to kofferter.  Men de ville ikke slippe meg i gjennom. Not whatsoever.  Ingen argumentering nyttet.  ”Ingen slipper inn uten spesiell tillatelse….”  ”Det er ingen turister som gjør dette du gjør…”

Jeg begynte å traske tilbake. Hva annet kunne jeg gjøre?  Skuffet og lei meg. Men der fra siden var det en araber (eller var han jøde?) som  ropte til meg fra en avkjørsel.   Forsto han ville jeg skulle komme dit.   Det sto 3-4 biler der.  Alle skrek og ropte og ville ha meg med.

Jeg visste ikke om det var for å kjøre meg tilbake til Natanya.  En av dem snakket litt engelsk Og jeg forsto han ville kjøre meg gjennom grenseposten.  Han sa han skulle ha 100 shekel (150 kroner for å kjøre meg til Nablus….) De andre sjåførene slo i vinduet, skrek og skrålte og var sinte.  Kanskje de mente han hadde tatt en kunde…?   Jeg vet ikke.   Det var på grensen til litt nifst.   Jeg visste ikke hva jeg skulle tro….  Det var ved grenseovergangen til Tul karim. Jeg tok sjansen. Da visste jeg ikke helt hva jeg gjorde og kjente meg usikker.  Han bare kjørte rett gjennom grenseposten – den som hadde stoppet meg. Jeg skulle gjerne visst hva dette var?  Jeg vet ikke hva som hendte – hvilke regler som gjaldt og ikke gjaldt – hva logikken var i det som hendte.  Men han kjørte meg bare en kilometer eller noe til en ny grensepost.  Og det kostet meg 150 kroner.  Om han var araber – så tjente han godt den dagen.  Det kan jeg glede meg over.  Vel unt!

Så måtte jeg gjennom ny kontroll  -- husker ikke hva som skjedde.  Men jeg kom meg igjennom – okke som..  Det var ikke så dramatisk. Tror jeg.  Underlig at jeg ikke husker. Men det skjedde så mye forvirrende på kort tid.  Det hele var intens fortettet spenning.

På den andre siden ble jeg overfalt av skrålende taxisjåfører – som bare snakket arabisk. 
Det fantes ikke spor av køkultur så lange jeg kunne forstå. Han som jeg valgte, snakket litt engelsk.  Og jeg forsto at han bare kunne kjøre meg til grensen av Nablus - kunne altså ikke kjøre inn i byen.  Og de andre skrek og skrålte og sa det skulle kjøre meg for halv pris. Ny sjekkpost rett utenfor Nablus.  Og jeg gikk av og trasket mot sjekkpunktet. Det fantes ingen muligheter til å komme inn.  Jeg ringte til den norske ambassaden, heldigvis hadde jeg israelsk kontantkort i telefonen. Hvis ikke vil telefonsamtalene den dagen  kostet kanskje  1000 kroner eller mer.?  (Neste gang, i lignende situasjoner, skal jeg ha med meg telefonnummer til ambassaden og aktuelle kontorer)

 Najat , kona til Samy, hadde sendt en taxi for å hente meg.  Han forsøkte også å argumentere. Men det hjalp ikke.  Men jeg fikk gitt ham presangene fra Samy. Da ble det til at jeg måtte traske tilbake med koffertene i solsteiken.  Jeg var lei meg for at jeg måtte tilbake.  Og gruet meg til en strabasiøs tilbakereis – og bli lurt igjen og igjen av taxisjåfører jeg ikke forsto og ikke kunne snakke med.  Utenfor var mange biler, mye folk, skrål og skrik.  Jeg bestemte meg for å være glad og tilfreds og gjøre det beste ut av situasjonen.  Jeg satt meg ned blant araberne, kjøpte arabisk kaffi av en gammel mann – koste meg sammen med han og mange kom til.  Noen snakket bitte litt engelsk.   Det var en av de store opplevelsene – å få dele noe av folkets lidelser og frustrasjoner. Bare å være et menneske blant dem som opplever så mye ydmykelse og lidelse opplevdes svært meningsfylt. Jeg tenker på vi nordmenn som går amok på bomstasjoner – det var tusener av ganger verre.Det finnes ingen sammenligning.  . Den opplevelsen utenfor sjekkposten oppleve jeg som himmelsk nåde, få ta del i vennskapet, frustrasjonen, drømmene og skuffelsene.  Jeg håper jeg representerte Jesus på en god måte… Denne opplevelsen av et høydepunkt. Jeg fikk drømmer og tanker å bli pensjonist der – på tross av problemene og elendigheten.

I et brev  jeg skrev til  en venn  om  dette utrykte jeg det  slik:
 

Najat ringte meg mens jeg satt og nøt livet med mine arabiske venner. Hun (kona til Samy) hadde fått lånt en bil og ville komme ned for å forsøke å få meg inn i Nablus.  Hun kom omsider og var med meg til grensevakten.  Ingen ting nyttet.  Så gikk en grensevakt og en ny kom – av en eller annen grunn.  Hun er en flott dame, ca 30 år, og hun så grensevakten inn i øyne og ba så inderlig: ”Vær så snill, vær så snill --- la han komme inn.”   Stemmen og blikket kunne smelte en isbre…Hun var så sterk, myk og modig.  Soldaten sa:  ”Snakk ikke slik…please.”  Men så vinket han forsiktig til meg, som om ingen skulle se det?  ”Gå inn – fort deg, men bare 4 timer…”  Jeg fikk 4 timer i deres flotte hjem i en imponerende fin by.   Men butikkene er tomme og noen hus er skutt sundt.  Også huset til Mohammad og Najat var delvis ødelagt av bomber. Men de hadde det herskapelig.  Samir må ha vært en av de rike.  Ungene var strålende… det var fest.  Virkelig fest.  Hun laget en flott middag til meg med kylling, poteter, rist og diverse.   Vi satt på kjøkken og spiste.  Det var som å komme hjem. Det var svært godt.

Det var visst en utrolig opplevelse for dem å få besøk fra Norge med hilsener fra far. Ungene var helt elleville både av besøket og gavene. Najat var tydeligvis veldig glad i mannen.  Hun skrøt av han hele tiden.  ”
Samy er en god ektemann og far, han er veldig flink….osv…” Hun lengtet svært etter mannen hun ikke har sett på 3 år  - og hun ønsker  å få komme til Norge. Men så langt har det vært umulig.  Det var også stort å få be med familien, velsigne hus og hjem og gi ære til Gud sammen med dem. 

Tilbakereisen ble nesten like dramatisk…. Men det er en annen historie…

Turen  som normalt burde koste 100 kroner tur-retur med buss, kom nok på ca. 1000 kroner.
Jeg mistet oversikten:  100 shekel her, og 100 shekel der – om igjen og om igjen.  Jeg klarte ikke å tenke, blir bare dratt som en virvelvind fra den ene dramatikken til den andre – og som jeg ikke helt forsto.

Jeg kunne dessverre ikke reise til Gaza.  Det kunne ha kostet meg 2-3000 tusen kroner selv om det bare er ca. 15 mil.  Og sjansene for å komme inn var nær null.  I ettertid ser jeg at jeg kanskje har regnet litt feil – jeg må finne ut av det. Informasjonene jeg bygget på om veivalg kan ha vært misvisende?

Disse sommerfuglene kjøpte jeg i Betlehem. De var laget av glass fra skutt i stykker av israelske styrker under beleiringen av Betlehem under siste intifada. De kristne i Betlehem gikk gjennom store prøvelser og lidelser i denne tiden.  Jeg hadde tenkt å ta med disse til Gaza – som gaver til Mohammads familie, med budskap om at Gud tar det som er sønderknust, han setter sammen de knuste bilder og lager de skjønneste kunstverk. En oppmuntring om å holde ut i tro og tillit til Gud.  En av disse vil jeg gi min ”sønn”, vår muslimske sønn, Mohammad. (Han er litt yngre en vår 3 eldste.  De andre vil jeg beholde i håp snart å få komme til Gaza.  Jeg vet de går gjennom store smerter på mange måter, og de lengter til sin eneste sønn som er i Norge. Jeg gleder meg til å be og gråte sammen med dem og velsigne dem i Herrens navn. Vi  vil vi gi ære og pris til Herren.

Så langt hadde dagen vært frydefull usikkerhet og stress.
 
 

Og jeg tror at vi, Annie og jeg og du har en oppgave.  Livet har fått mye mer mening – om jeg kan si det slik. Ansvaret er større – og jeg vil forsøke å være ansvarlig.  Leve i tro.  Leve i oppstandelsens virkelighet og skape fred og kjærlighet i en vond verden.  Jeg har ikke så store mål – bare se til at de små lysene skinner klart.  De små enkle møter med mennesker er mine skatter.  I dette omskapes også mine egne skuffelser og nederlag til perler. (Sommerfuglene jeg kjøpte i Betlehem) 

Det hele har vært livsforvandlende, engasjerende og oppmuntrende.   Men samtidig har jeg forstått mer av håpløsheten, motsetningene, hatet, mismotet og urettferdigheten.  Kanskje vi i det små kan være med å med å la evangeliets lys skinne i mørket.  Har veldig lyst til at Annie og jeg skal reise ned snart.  Muslimene i Nablus og Gaza venter på oss. Det var mange flere som ville møtt oss i Nablus.  Men jeg kom som en uventet vind og reiste i hast.
Den døende kristne minoritet ønsker jeg å være nær.

I Gaza ventet de. De ringte og sendte tekstmeldinger.  Det var duket til fest. Lammet var slaktet.  Jeg skulle få bo hos en fattig muslimsk familie.  De ble så skuffet, tror jeg.  Men hva kunne jeg gjøre?  Jeg var også svært lei meg.

Jeg skal forsøke igjen.  Skulle gjerne reist om et par uker. .  Men dessverre koster det for mye  --- vi får se hva vi får til etter hvert…  Jeg må til Gaza…Annie vil gjerne være med.  Der vil vi også besøke Bibelselskapet og en liten kirke.  Det er nesten bare muslimer, og mye ekstremisme, der.  1 mill og en liten minoritet på 50 evangeliske kristne og noen hundre ortodokse av forskjellig slag.

Ved avreise på flyplassen var jeg litt nervøs.  Passet mitt ble grundig sjekket ved Nablus og de ringte opp og diskuterte med IDF eller noen.  Jeg regnet med at jeg var ”merket”. Det var visst ikke populært at jeg forsøkte å ta meg til Nablus?  Den jødiske taxisjåføren advarte meg også at jeg måtte regne med problemer ved avreise. Det syntes som om at ”kontrolløren” var svært tilfreds med mitt svar på spørsmålet om reisens hensikt: ”I wanted to study and experience  my Holy Land roots”  svarte jeg smilende og trygt. ”Thank you” smilte han tilbake og vinket meg videre.

(PS Jeg må søke ambassaden i Tel Aviv i god tid, som igjen må søke til IDF (Den israelske militæret)  - og så må jeg la besøket gå i navnet til en eller annen organisasjon)

Vi har planer få til flere turer. 
Andre må få være med og oppleve situasjonen på begge sider .  .
-------------------
 
 

Om du vil lese mer

Stephen Sizer: Christian Zionism - Road map to Armageddon
                             Hvem sitt lovet land?
Elias Chacour:  Blodsfrender   Lunde forlag   Originalens  tittel:   Blood Brothers , Chosen Books New York   1984
Colin Chapman: Whose Promised Land? 
Jack Kincard: Between Two Fires , Banner Communication 2002
                       (Laget på norsk et sammendrag av denne boken på 20 sider. Sender   det gjerne på e-post.
W J Grier : The Momentous Event  The Banner of Truth Trust  1945  (Reprinted 1997)
Munib Yonan: Witnessing for Peace  Fortress Press  2003  -  (Kommer på norsk)
Mitri Raheb: Betlehem under beleiring.  Luther Forlag 2004 
Gina Lende:  A Quest for Justice: Palestinian Christians and Their Contextual Theology                                                                     (hovedfagsoppgave 2004) 
Gina Lende:  Med Jesus for Palestina – palestinske kristne.  Artikkel i Babylon 2004 Volume 1 
Ole Chr. Kvarme: Gjennom det gode landet" - En veiviser til historie og folkeliv i Bibelens land,
Verbum i 1997
John Noble:  Rystelsen  Prokla-Media 2004.     Noen  sitater her
Joan Peters:  Fra  uminnelige tider.  Hermon  Forlag
Jack Kincaid: Between 2 Fires  Banner Communications 2002  Norsk sammendrag på 15 sider: www.lende.no/dobbel