Kommunismens essay

- En gammel kommunist tar et oppgjør med sin fortid:

«Pasternak-saken» blir således et vendepunkt i Francois Furets historie om kommunismen, selv om den gjengis så sent som i epilogen. «Det løsere grepets paradoks» peker på den ene siden fremover mot den kommunistiske tankes endelikt og på den andre siden, bakover mot dens storhetstid og dens bærende prinsipp: undertrykkelse og løgn. Men mest av alt peker den dermed på kommunismens illusoriske karakter. For historien om kommunismens kognitive innflytelse i Europa kan skjematiseres som følger: jo mer undertrykking av mennesker i øst, desto mer undertrykking av sannheten fra øst, desto større kognitiv effekt i vest. Og dette er temaet til Den tapte illusjon.

Den historiefilosofiske illusjon

I den kommunistiske ideen, dvs. i dens marxistiske og senere marxistisk-leninistiske utgave, ligger det innbakt en historiefilosofi, fullformulert i sin tid av Hegel. Innenfor denne historietenkningen har historien erstattet Gud. Den tenkes som en fornuft som utfolder seg i verden med en forutbestemt hensikt, ved å anta stadig nye og perfeksjonerte skikkelser. Her finner vi mye av kommunismens selvforståelse, nemlig som Historiens siste og fullendte skikkelse. Dermed dømmes den også til et liv internalt forbundet med dens virkeliggjøring i historien, sovjetsamfunnet. Og som antydet, denne teoretiske sammenhengen mellom ideen og dens jordiske representant har også bekreftet seg erfaringsmessig i ideens egen historie gjennom hvordan den har eksistert i folks sinn. Dvs., idet Lenin omsetter ideen i prosjekt i 1917 bekrefter den samtidig sin sannhet, sin historiefilosofiske sannhet. Den får et fedreland som, qua ideens virkeliggjøring, blir skjenket rollen som master-fortolker og master-uttrykk, og som paradoksalt nok dermed har stått som meningsgiver og garantist for ideens eksistens gjennom dette århundret.

Den kommunistiske idé har i sin tur vært den kommunistiske historiens mulighetsbetingelse og øverste beskytter, ikke minst moralsk sett. For Historiens siste skikkelse er ikke umiddelbart formfullendt idet den dukker opp på verdensarenaen. Den trenger faktisk både fødselshjelp og dannelsesbistand. Her har tanken om Historien frikoblet seg fra den konservative Hegel, som kun søkte å begrunne status quo, og antatt geniale politiske dimensjoner. Den revolusjonen som skal omkaste Historien til sitt siste stadium må iverksettes og fullføres av privilegerte jordiske viljer, som i kraft av sitt privilegium samtidig får monopol på innsikten i Historiens mening. Slik blir den øverste leder i Sovjet tildelt historiens eneste statslederpost med det dobbelte kallet: vitenskapsmann og organisator (Platon lyktes jo som kjent aldri med sitt eget statsleder-program, han forsto jo etterhvert selv urimeligheten ved det). Og dermed kunne Lenin og senere Stalin, begrunne alle sine aktiviteter i Historiens plan med avantgarde-staten. Nærmere en tautologisk handlingsbegrunnelse kommer man vel ikke.

Derfor var den kommunistiske idé dømt til å gå i graven med sovjetregimet, ifølge Furet: Kommunismens ekteskap med den historiske fornuft ga den en «visshetens velsignelse» som ingen erfaring kunne rokke ved, og slik sett var den allerede i utgangspunktet basert på en uholdbar forutsetning. Når dens «sovjeteksperiment» i tillegg oppløser seg i det den bolsjevikiske revolusjon - i kraft av sin rolle i historien - hadde forlatt for alltid, det markedsliberale demokratiets velkjente repertoar, ja kan man da komme utenom at den kommunistiske idé hadde illusjonen som en grunnbestandel?

Det er denne dialektiske forståelsen av forholdet idé - manifestasjon som gir retning til Furets studie. En forståelse som klinger med på ideens egne premisser, men snur dens mening på hodet - fra virkelighet til illusjon….til evig idé:

Illusjonens historie

Historien om den kommunistiske idé handler således om hvordan opplyste og veltenkende mennesker kunne la seg begeistre og diktere av en idé via dens eksperiment. Et eksperiment som var virkelig nok for millioner av lidende mennesker, men som på den andre siden - av «jernteppet» - forble et skjult fundament for en lovende illusjon. De to eksistenstilstandene opplyser hverandre; studiet av den ene avdekker illusjonen i den andre, mens omvendt avdekkes den glitrende ideologiske og maktstrategiske virksomhet som ble drevet fra Moskva.

Men i like stor grad er Furets essay en studie i hvordan historiske og samtidige omstendigheter ikke bare ble kløktig utnyttet av et lite antall mennesker med et universelt prosjekt, men også på egen hånd skapte grobunn for den store illusjonen i europeernes sinn. Boken fremstår dermed også som en detaljrik og spennende utlegning av det 20. århundres Europa, et århundre og en verdensdel som ikke finner sine like i verdenshistorien hva konsentrasjon og kombinasjon av ekstremiteter angår.

«Oktoberrevolusjonens universelle sjarm»

Men det er ikke to likeverdige bevegelser vi har med å gjøre. For selv om fascismen i en periode lager mest larm på den internasjonale scene, er det den bolsjevikiske revolusjonen som vil komme til å dominere sinnene både i lengden og i bredden, når vi nå oppsummerer historien. Derfor er den også mest interessant når illusjonenes historie skal skrives. I motsetning til fascistene hadde bolsjevikene sin politisk-teoretiske ballast i orden, hentet direkte fra sivilisasjonens sentrum, der de i sin tur også har virket mest forførende. Dessuten knytter selve revolusjonsbegivenheten - Oktoberrevolusjonen - og dens universelle intensjon, bolsjevikene nærmere til den historiske analogien, noe som gir de en objektiv nærhet til Vest-Europa. Og ved å innskrive seg som den direkte arvtager til 1789, både ved sitt korrekte revolusjonære hendelsesforløp og sitt universelle prosjekt, sikrer Oktoberrevolusjonen seg selv og Lenin en «universell sjarm» som både skal legitimere og tildekke dens grusomme virkelighet i lang tid. «[I] de tiårene da Oktoberrevolusjonens glans blekner før den blir helt borte, det vil si i tiårene etter Krusjtsjov, så overlever bolsjevikrevolusjonen den forakten den er gjenstand for blant de folkene som har fått gjennomgå dens følger. Denne utsettelsen får liv fra en historisk ommøblering i ettertid av det som visket ut Februarrevolusjonen i forkant [referansen henviser til hvordan Oktober etterhvert overtar Februars bedrifter i de kommunistiske «fortellinger» - dvs. bruddet med tsarveldet]: Det er bare å skille Lenin fra Stalin, så har man gjenoppfunnet en rengjort Oktoberrevolusjon.»

Likevel har også fascismens utviklingsforløp en sentral plass i Furets beretning, for likefullt som den er barn av første verdenskrig, så er den mor til den andre, en begivenhet som både i forkant og underveis bare skal styrke den makt bolsjevikrevolusjonen har hatt over de vesteuropeiske sinn.

Et av Furets hovedpoenger er at når man ser tilbake på hvordan kommunismen har artet seg i den vesteuropeiske forestillingsverden fremtrer den som et «lappverksarbeid» av dimensjoner. Dette «lappverksarbeidet» begrunnet seg i den ovennevnte historietanken og den ideologrollen som Moskva hentet ut derav, og det blir for alvor påfallende i Stalins omgang med Hitler og fascismen, hvor kommunismen gjendefineres gang på gang.

Stalin - diktatoren

Ved Hitlers maktovertakelse i 1933 begynner denne situasjonen å omgjøres. Hitlers imperialistiske planer blir nå for alvor synlige, i det monn at Stalin nå finner det for godt å slutte pakt med et annet imperialistisk land - imperialismen som er ensbetydende med kapitalismen, kommunismens svorne fiende - nemlig Frankrike, i 1935. I forkant har dette lagt nye føringer på den internasjonale kommunismen, «antifascismen» blir det sentrale begrepet i kommunismens retorikk, «folkefront mot fascismen» blir substitutt for klassekamp-taktikken. Denne nye orienteringen underbygges i praksis ved at Sovjet intervenerer som eneste ikke-fascistiske land i den spanske borgerkrigen, i frihetskampen mot den Hitler (og Mussolini) -støttede Franco. Så mens Moskva-prosessene pågår for fullt og kollektiviseringen av landbruket nettopp har masseutryddet de selveiende bøndene i Sovjet, fremstår Stalin og kommunismen nå med et demokratisk preg på den internasjonale scenen.

Furet påpeker i denne sammenheng at krigssituasjonen, og i dette tilfellet trusselen om krig, har en tendens til å bipolarisere det politiske feltet: enten er man fiende eller venn. Stalin gjør aktivt bruk av dette forholdet med en suksess som skal vare utover krigens slutt. Ved å la dikotomien kommunisme - fascisme uttømme den politiske virkeligheten, plasserer han seg selv og kommunismen i bresjen for den demokratiske frihetskamp, og definerer samtidig ethvert tilløp til antikommunisme som fascisme.

Så, nok en krig. En krig som «utgjør formelig et laboratorieeksperiment med den kommunistiske antifascismens tvetydigheter, ettersom den består av to perioder som både henger sammen og motsier hverandre».

For med Hitler-Stalin pakten i 1939 vender kommunismen igjen. Og nå viser Stalin virkelig sine evner som diktator, ikke på egen jord, men overfor den internasjonale kommunismen. Furet gjengir her et nylig frigitt referat fra en samtale mellom Stalin og daværende toppleder av Komintern, som interessant nok uten å mukke tar til etterretning at den antifascistiske dikotomien er opphevet og at det nå kun er snakk om to kapitalistiske gruppers innbyrdes krig, det siste skritt på veien mot kapitalismens indre oppløsing. Det viktige for de europeiske kommunistpartier blir dermed deres betingelsesløse solidaritet med kommunismens fedreland, et bud partiene underkaster seg sporenstreks. De universelle intensjoner er blåst bort for lengst.

Vendingen vekker selvfølgelig harme i de vestlige demokratier i sin allmennhet. Aldri før har sovjets legitimitet i den vestlige opinionen vært rammet hardere; Stalin - en tidligere alliert - har gått over til fienden. Mer forbausende er hvordan vesten klarer å glemme denne harmen og dens foranledning, når Hitler knapt to år senere oppløser pakten ved å invadere Sovjet. I tillegg til å være omkastet til Hitlers fiende igjen, fremstår Stalin og hans Sovjetunion nå som krigens fremste martyr. Den russiske jord er rammet. Stalin er dermed tilbake under den antifascistiske fane med enda større kraft, og ved krigens utgang vil han stå i seierherrenes fremste rekker: «Slik blir Hitler ufrivillig mannen bak den formidable veksten i kommunismens materielle styrke og imaginære kraft.»

Vender vi nå tilbake til forbindelsen mellom kommunistisk idé og sovjetisk praksis, kan Furets fremstilling av både forbindelsen og ideens karakter utdypes. Den historiske skissen viser at kommunismen er skapt slik at den både har kunnet knytte til seg de liberale og de antiliberale lidenskaper alt ettersom hvor den frie opinionens nese har vært vendt: «Dette er selve mirakelet ved kommunismens dobbelte natur, alt ettersom vi betrakter den som historisk realitet (sovjetregimet) eller som filosofisk profeti (det ikke lenger fremmedgjorte menneske). Kommunismen har nemlig sørget omhyggelig for fortsatt å være en utopi, samtidig som den forblir en stat. Derav dens tvingende behov for å skjule sin virkelighet, for å forbli en «idé»; og derav den rollen ideologien spiller i dens funksjonsmåte og propaganda.»

Sinnenes historie

Men også i motsatt retning. For som Furet skriver: «Parallelt med kommunismens historie løper historien om de som omvendte seg fra kommunismen.» Et av de mest bemerkelsesverdige trekkene ved kommunismens historie i Vest-Europa er kanskje ikke primært hvordan Moskva og ideen klarte å undertrykke enhver sannhet om den kommunistiske virkelighet, men snarere hvordan tidligere svorne kommunister - de stadig flere som hadde fått nok av den i sitt hjemland, og de fra vest som på overdådig regisserte besøksreiser til diktaturet klarte å gjennomskue det kommunistiske eksperimentets hverdag - ikke ble hørt når de henvendte seg til den vesteuropeiske opinion med sine sørgelige erfaringer fra «kommunismens fedreland». Og dette er kanskje det mest betenkelige ved de vesteuropeiske sinnenes ofte ukritiske forhold til kommunismen. At de (altså sinnene) var fylt så til randen av lidenskapelighet for den kommunistiske ideen at enhver erfaringsbasert rasjonell argumentasjon i regimets disfavør, ikke nådde frem selv om den hele tiden var tilstede. Og her snakker vi om mange av de fremste intellekter i dette rasjonalitetens århundre.

Oppgjør og terapi

Og når vi snakker om oppgjør: Jeg tror man skal være forsiktig med å avskrive Den tapte illusjon som et nyliberalistisk manifest, som i retoriske vendinger og med skadefryd taler det seirende politiske systemet etter munnen. Og like forsiktig bør man da være med å ta den til inntekt for sin høyrevridde forakt for alle alternative politiske strategier i kampen for et bedre samfunn. Hvor Furet personlig befinner seg på den politiske skalaen er meg ikke bevisst, og det er meg forresten også likegyldig. Men boken hans kan ikke uproblematisk innskrives på en politikkens snevre skala. Det politiske ved teksten ligger ikke i en forakt for kommunismen som sådan, men snarere i en bekymring for hvor mye vold og terror og undertrykkelse «den revolusjonære messianismen» har avfødt gjennom vår nære historie, og hvor begeistret frihetens forkjempere har hyllet disse eksperimentene, blendet av de bakenforliggende (dvs. fremforliggende) ideologier.

Og han lar heller ikke historiens dom over kommunismen legitimere dens seirende motstander, det kapitalistisk-liberalistiske system, som noen vil hevde. Den type historie har han gjennom hele boken forsøkt å skrive seg ut av. Nei, han understreker på bokens siste side at «sovjetverdenens endelikt rører overhodet ikke ved det demokratiske kravet om et annet samfunn», man må bare forsøke å spille på et annet repertoar.

I tråd med den essayistiske formen fremstår Furets essay som terapeutisk fremfor politisk eller ideologisk. Premisset er at historien i seg selv ikke har noen mening, men at den må leses og skrives konstruktivt igjen og igjen så den ikke stivner i et eller annet politisk skjema. Og det er nettopp det Furet gjør. Han gjenfortolker skrifter av og om vår fortid, han insisterer på essayformen, og utlegger slik historien på en effektiv bevisstgjørende måte uten å legge skjul på hva han bedriver. -Han holder seg innenfor den demokratiske ideens repertoar.

Således behandler Den tapte illusjon både i sitt innhold og i sin form, i bunn og grunn modernitetens forhold til historien. For i roten av det moderne samfunns legitime barbari, ligger den dialektiske konstellasjonen mellom en historiens nødvendighet og en viljens absolutte frihet. Og den tanken er ikke kun reservert den kommunistiske ideologi, men opptrer også i mer eller mindre skjulte former ellers. Tydeligst finner vi den i dag i markedsliberalismens skikkelse, som har etablert en uløselig forbindelse mellom fremtid og fremskritt i frihetens navn.

Lars Klemsdal

Copyright Morgenbladet as og Kulturkanalen as, 4. Oktober 1996
 

Kommenter!  lende@lende.no
www.lende.no